http://www.vg.no/nyheter/meninger/artik ... d=10119464Tidligere Frp-er: Siv Jensen høres ut som en sosialistav Jan Arild Snoen
Den norske velferdsstaten er ikke bærekraftig. Men ingen tør tilby et alternativ.
Her om dagen skrev den konservative amerikanske kommentatoren John Fund hos National Review om hvordan Fremskrittspartiet ville presse Høyre til å reformere velferdsstaten. På tirsdag kalte Siv Jensen rivalen Høyre for sosialdemokratisk i Dagens Næringsliv, og hadde vanskelig for å se forskjell på Solberg og Stoltenberg.
En titt i speilet kunne være på sin plass.
I mer enn 20 år har Fremskrittspartiet systematisk presentert to versjoner av sin velferdspolitikk. En for sine venner på høyresiden i USA - om å begrense velferdsstaten, og den stikk motsatte for sine norske velgere.
Pensjonsutgifter
Før pensjonsreformen var økningen i pensjonsutgiftene helt uhåndterlig. Etter reformen er den bare voldsom.
Frp var som eneste parti imot de beskjedne innstramningene, og har kritisert dem siden.
Frp garanterer videreføringen av verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, og Høyre tør ikke røre den så lenge Frp ikke er med.
Ingen andre høyrepartier i hele verden går inn for full sykelønn.
Innenfor det offentlige helsevesenet står pengekranene i FrP-land helt åpne.
Sosialist-Siv
Når Høyre antyder økte egenandeler, forvandler liberalist-Siv seg til sosialist-Siv og klistrer merkelappen «usosial» på Høyre, til partiets store skrekk.
Sosialist-Siv kaller egenandeler for «skatt på sykdom». Det neste blir vel at egenbetaling i barnehager og skolefritidsordning blir til «skatt på barn».
Den amerikanske kommentatoren Fund har med andre ord snudd tingene på hodet:
Frp er ikke en pådriver for en bærekraftig reform av den norske velferdsstaten, men spiller på motsatt lag.
Og problemet er at ingen yter særlig motstand.
Kjedelig valg
Mange synes årets valgkamp er temmelig kjedelig, preget av små forskjeller mellom regjeringsalternativene. Jeg er en av dem.
En viss uenighet finnes riktignok - om formuesskatt, fedrekvote, privates rolle i helsesektoren, men alt i alt blir dette ganske smått.
En viktig grunn til de manglende konfrontasjonene er at norske politikere har vendt seg til at de ikke trenger å gjøre vanskelige prioriteringer.
Oljefondet har vokst så mye at de rødgrønne har kunnet øke de offentlige utgiftene, i faste kroner, med omkring 300 milliarder kroner de siste åtte årene. De nærmeste årene er utsiktene minst like gode.
Politikk har dreid seg om å velge ut hvilken gruppe som skal få det største JA til sine krav, og hvem som må vente til neste år.
Høyre har lagt kursen mot sentrum, og har med små justeringer vært med på de rødgrønnes utgiftsøkninger.
Fremskrittspartiet kutter riktignok betydelig på noen områder, som bistand, jordbruk og innvandrere, men kompenserer altså ved å overby på velferdsområdet.
Samtidig som Høyre har akseptert Arbeiderpartiets utgiftsnivå har de rødgrønne akseptert Bondevik-regjeringens skattenivå. Og Høyre lover at de skal gi mindre i skattelettelse enn de fikk Bondevik med på. Da blir det beskjedent rom for klare alternativer.
Ap skal tape
Høyres strategi foran dette valget dreier seg ikke så mye om at Høyre skal vinne, som at Arbeiderpartiet skal tape valget. Høyres ledelse er overbevist om at det ikke er velgermarked for noen vesentlig politisk kursendring, bare nye ansikter. Det siste har de rett i, og det vil gjøre Erna Solberg til statsminister.
Men jeg tror etterspørselen etter en ny politikk finnes og kan mobiliseres.
Norsk Monitor viser at snaue 30 prosent av velgerne vil ha utgiftskutt, selv om ingen partier tilbyr og markedsfører dette. Enda flere vil ha kutt i sykelønnen, uten at noen partier tør tilby dem det.
Men viktigere: En betydelig kursendring er nødvendig og riktig - og jo lenger vi venter, desto mer smertefull blir omstillingen.
De rødgrønne skryter gjerne av at de er så flinke til å styre.
Men når det har gått mye bedre i Norge enn de fleste andre land de siste årene har dette lite med deres innsats å gjøre, og mest med flaks.
Høye priser på våre eksportvarer og lave på importvarene, samt tilgang på arbeidskraft fra Øst-Europa har gitt rom for gode lønnsøkninger uten inflasjonspress. Pengene har strømmet inn i statskassen og oljefondet.
Dundrende underskudd
Men oljeprisene er usikre, gassprisene under sterkt press og utviklingen i Kina og andre vekstmotorer svært usikker. Norsk produktivitet har i det siste falt som en stein. Den private sparingen i Norge utenom bolig er svært liten.
Regjeringens perspektivmelding viser hva vi står ovenfor når Norges unike hell ikke lenger kan redde oss. Om et tiår tvinges vi til enten å kutte utgifter eller øke skattene, og mot midten av dette århundret går statsbudsjettet med dundrende underskudd. På lang sikt har vi kort og godt ikke råd til den velferdsstaten vi har bygget, og fremdeles utvider.
Godt politisk lederskap burde innebære å starte omstillingen tidlig, før vi tvinges til det. Men det tar ikke norske politikere sjansen på.
Det er ingen dristig spådom at Høyre vinner valget, Erna Solberg blir statsminister. Men uten mandat fra velgerne for større endringer. Og imens tikker klokken.
Vegard Martinsen 21 Aug 2011, 16:49 
