

En oppgave om de to flankene i norsk politikk.
I denne oppgaven har jeg tatt for meg to partier. Norsk Kommunistisk Parti og Fremskrittspartiet. Det er fordi de representerer den kommunistiske og den mest liberale siden i norsk politikk. Jeg skal ta for meg de viktigste kamp sakene deres og tilslutt da finne ut om de er så langt fra hverandre som det er mulig, eller kanskje de har gått så langt til siden at de har møttes på baksiden?
Nå har jeg tenkt til å sette generelle "problemstillinger" men kan ikke kalle det akkurat det.
Bare en overskrift og så hva begge partiene mener om saken.
Først er det kanskje viktig å få frem ideologien til disse partiene:
NKP:
Norsk Kommunist Parti mener at vi må forandre samfunnssystemet og reorganisere den vestlige verden. De sier at det er urettferdig at noen skal ha mer enn andre. De vil bygge et samfunn hvor alle deler alt. De mener at Staten skal ha stor kontroll, eie de store bedriftene, kontrollere markedsprisen og dermed sørge for at alle har like mye. I et rikt land som Norge er det også viktig for dem at vi øker U-lands hjelpen for å få fordelt videre fra Norge til Afrika og Asia. Men det er ikke bare i verdier som penger og mat de vil fordele. De synes det er feil at noen få personer skal ha all makta, mens alle andre må slite. Et eksempel på kommunisme i praksis er Sovjetunionen. Etter oktober revolusjonen i 1917 hvor arbeiderne gjorde opprør mot Tsaren, ble Sovjetunionen i 1922 dannet. Sovjetunionen ble forvandlet fra et landbruksland til en industrigigant større en USA. Jeg vil ikke kommentere noe på dette, jeg sier bare det som står i NKP's program, men Sovjetunionen kvittet seg med storparten av slummen og fattigdommen i landet også. Senere har kommunismen utviklet seg til en litt mildere utgave. Sosialismen. SV er det beste eksemplet på sosialisme i Norge. De bygger på de samme verdiene som kommunismen men har klart å tilpasse seg den vestlige verden.
"Sosialismens nederlag i Øst-Europa og kapitalismens
midlertidige triumf skyldes at de krav som vår teori
stiller, ikke ble tilstrekkelig respektert, men i stor
grad bare ble anerkjent i ord av et byråkratisk apparat."
Dette sto i NKP's punktprogram, og det er vel sant.
FrP:
Fremskrittspartiet er som sagt et liberalistisk parti. De vil bygge et samfunn basert på den Norske Grunnloven, norsk og vestlig kulturarv med basis i kristne verdier. Hovedmålene til FrP er en sterk nedsetting av skatter, avgifter og den statlige innblandingen. FrP tror på det enkelte individets rettigheter og retten til å bestemme selv over økonomien sin. FrP går inn for å lovfeste den retten mennesker alle skal ha for å være med på å bestemme ved bindene folkeavstemninger som en del av vårt konstitusjonelle system. Det er viktig for FrP at alle stemmer ved folkeavstemninger skal telle like mye uansett hvor i landet de bor. FrP vil omlegge skattesystemet til et flatere system. De vil heller skattelegge forbruk enn inntekt. Kapitalmarkedet skal være så fritt som mulig, statsbankene skal privatiseres slik at all kan få det samme tilbudet. Ellers så ønsker FrP størst mulig frihandel mellom landene. Staten skal ikke blandes inn i noe bortsett fra ting som ikke kan privatiseres slik som Forsvaret, Rettstaten og selvfølgelige ting som utenrikspolitikken og Norges Bank.
Da er det kanskje på tide å sammenligne disse to politiske standpunktene. Da setter jeg opp en overskrift, så skriver jeg hva NKP og FrP mener om det. Jeg får kanskje legge til at om FrP sin handlingsplan har jeg 65 sider. Om NKP sin har jeg 80, men alt sammen er bare ideologi, ikke noe handlingsplan. Derfor blir det litt minimalt jeg kan si med sikkerhet om hva NKP konkret har tenkt til å gjøre, men jeg skal gjøre mitt beste.
Skatter
Dette er et av de tydeligste skillepunktene mellom kommunisme og ny-liberalisme. Kommunistene mener at alle skal betale sitt bidrag til staten slik at staten kan fordele godene rettferdig videre. Staten skal fordele pengene videre, produsere varer og sørge for at alle lever like bra. FrP mener at alle mennesker har ansvar for seg selv og sin egen inntekt. Derfor vil de ha så lave skatter som mulig. Har du klart å få deg en bra jobb skal du få yte godt av det, er du fattig har du deg selv å takke. Men selvfølgelig skal jo de få penger fra staten, men det blir ikke så mye. Staten trenger ikke så mye penger i deres politikk. Staten skal ha så lite innblanding som mulig.
Helsevesenet
Her er NKP og FrP ganske enige i det at helsevesenet skal være gratis, det eneste skillet er at FrP godtar privatisering. Det er NKP sterkt imot. De sier at da vil dette ramme sykehustilbudet for de fattige og de som bor i distriktene. De vil begge bygge ut sykehuskapasiteten men NKP vil at det skal være statens ansvar. Uansett kan man si at FrP er det partiet i Norge som nesten har kjempet mest for et bedre helsevesen i Norge. Det er i alle fall det de sier. De har ikke hatt noe makt eller innflytelse før etter Valget 2001, så vi får se om de snakker sant.
Skole
Ja, som alle sier skal skolen bygges ut. Det sier begge to her og. Om det er til å stole på vet ikke jeg, men hva annet skal vi gjøre. Som ellers er det eneste skillet at FrP ønsker en privatisering av skolen. Og som jeg skrev i sta mener NKP at det vil gå utover de fattige og distrikts-Norge.
Kultur
NKP vil sikre den norske kulturen og bruke det som brobygger mellom generasjoner. De vil sikre kulturhus og biblioteker i distriktene. Om det ikke står noe sted mener FrP noe av det samme som dette. De mener at kultur skal være politisk uavhengig og et samlingspunkt.
Minoriteter og innvandring
Dette temaet sto det merkelig nok ingenting om i FrP sin handlingsplan. Det jeg fant om NKP er at de mener Norge bør ta imot langt flere innvandrere enn det vi gjør i Norge på grunn av vår rikdom og våre muligheter. Når det gjelder samene og kvænene vil NKP sikre deres rettigheter med mer makt og innflytelse. Jeg leste på debattsidene til FrP sin ungdomsorganisasjon at mange av medlemmene deres mente at Sametinget skulle legges ned. Jeg vil ikke konkludere noe, men det sier litt om meninga til FrP. Siden det ikke sto noe om innvandring i handlingsplanen til FrP kan jeg i hvert fall få med at de har foreslått maks 1000 innvandrere i Norge årlig. Jeg kan ikke bekrefte dette men uansett har FrP alltid hatt en ganske konservativ innvandringspolitikk, noe som egentlig er ganske rart i og med at de er et liberalistisk parti. Dette viser det at NKP og FrP er ganske langt fra hverandre på dette området.
Fiskeri og havbruk
NKP vil forhindre at fiskekvoter blir solgt til høystbydende på børsen. De vil sikre den nasjonale fiskerinæringa og hindre at store internasjonale selskaper kjøper opp kvoter. Dette er for å sikre distriktene, og gi arbeid til kysten. FrP har ett litt annet syn på saken. De synes det er viktig å gi fiskerinæringa gode rammevilkår slik at konkurransen blir fri og at det er opp til det private initiativ. De vil tildele kvoter over lang tid til fiskere. De har ingenting imot omsetning av kvoter, men mener at det da blir god utnyttelse av de ulike fiskebestandene. Isteden for å regulere størrelsen på fiskefartøyene vil de kun kontrollere kvotene.
Samferdsel
Her ser man igjen det som har gått igjennom oppgaven som en rød tråd. Kommunistene vil at staten skal holde på styringa for å sikre et godt utbygd kollektiv og transport nett. FrP vil ha fri konkurranse for å gi best mulig tilbud. Noe annet er det kanskje ikke å si.
Hvordan skal Norges forhold være til resten av verden?
Ja. For å si det kort, kommunistene bruker kapitalisme som et skjellsord. Hele den vestlige verden kan man kalle kapitalistisk. Hvordan ville da Norges forhold til resten av verden vært hvis vi fikk et kommunistisk styre? Vi ville jo sannsynligvis fått masse handelsblokader mot oss. Det ser vi jo i resten av verden. Cuba. De får ikke eksportert så altfor mange varer til utlandet. Men uansett, NKP vil sikre norske eiendeler innenriks og utenriks. U-lands hjelpen skal trappes ytterligere opp for å skape en mer rettferdig verdensøkonomi. FrP ser som ellers ganske annerledes på dette. De vil ha en liberalistisk verden hvor man kan handle fritt mellom nasjoner og da sikre det enkelte individs rettigheter. De kan godt selge norske bedrifter til utlandet, det er jo en fri verden!
En slags konklusjon.
Først får jeg vel si at jeg karakteriserer meg som sosialliberalist, så dette var jo en morsom oppgave. Som jeg har skrevet gjennom nesten hele oppgaven så ser man jo skillepunktet mellom NKPog FrP. NKP vil ha staten til å passe på alle, FrP vil at man skal passe på seg selv. Det er jo egentlig kort og godt det de mener. Men nå har jeg lyst til å si hva jeg mener om saken! Jeg er jo da litt enig med FrP og litt enig med NKP. En ekstrem liberalisme vil jo bare hjelpe de rike og vellykkede. Men det er jo så mange andre i samfunnet også. Der er jo NKP veldig flinke. Alle får en leilighet utover behov, mat etter behov og klær. Alle får nok og det blir ingen urettferdighet i verden. Eller blir det det? Hva med de harde sliterne, skal ikke de ha rett til å få noen ekstra goder i forhold til de som ligge på sofaen hele dagen? Nei vil noen si, ja selvfølgelig, vil andre si. Så der har vi jo en mellomting. Sosialliberalisme. Den aktive stat. Der får de som jobber ekstra hardt mer lønn. Men det er også plass til de som har falt utenfor "kapitalismens lekegrind".
nemil skrev:Denne ungdomsskoleeleven burde skamme seg.


nemil skrev:FrP er ikke en flanke i norsk politikk. Det er DLF so er flanken.





Samuel Birley Rowbotham (1816 – 1884), was an English inventor and writer who wrote Zetetic Astronomy: Earth Not a Globe, based on his decade-long studies of the earth, published a 16-page pamphlet (1849), which he later expanded into a 430 page book (1881) expounding his views. According to Rowbotham's method, which he called Zetetic Astronomy, the earth is a flat disk centered at the North Pole and bounded along its southern edge by a wall of ice, with the sun, moon, planets, and stars only a few hundred miles above the surface of the earth.
Rowbotham and his followers gained notoriety by engaging in raucous public debates with leading scientists of the day. One such clash, involving the prominent naturalist Alfred Russel Wallace, led to several lawsuits for fraud and libel.
Rowbotham's flat Earth map:


I Went To Church And Cried. Then I Got Back To Work
Bill McKibben, December 14, 2009
I’ve spent the last few years working more than full time to organize the first big global grassroots climate change campaign. That’s meant shutting off my emotions most of the time—this crisis is so terrifying that when you let yourself feel too deeply it can be paralyzing. Hence, much gallows humor, irony, and sheer work.
This afternoon I sobbed for an hour, and I’m still choking a little. I got to Copenhagen’s main Lutheran Cathedral just before the start of a special service designed to mark the conference underway for the next week. It was jammed, but I squeezed into a chair near the corner. The Archbishop of Canterbury, Rowan Williams, gave the sermon; Desmond Tutu read the Psalm. Both were wonderful.
But my tears started before anyone said a word. As the service started, dozens choristers from around the world carried three things down the aisle and to the altar: pieces of dead coral bleached by hot ocean temperatures; stones uncovered by retreating glaciers; and small, shriveled ears of corn from drought-stricken parts of Africa. As I watched them go by, all I could think of was the people I’ve met in the last couple of years traveling the world: the people living in the valleys where those glaciers are disappearing, and the people downstream who have no backup plan for where their water is going to come from. The people who live on the islands surrounded by that coral, who depend on the reefs for the fish they eat, and to protect their homes from the waves. And the people, on every corner of the world, dealing with drought and flood, already unable to earn their daily bread in the places where their ancestors farmed for generations.
Those damned shriveled ears of corn. I’ve done everything I can think of, and millions of people around the world have joined us at 350.org in the most international campaign there ever was. But I just sat there thinking: It’s not enough. We didn’t do enough. I should have started earlier. People are dying already; people are sitting tonight in their small homes trying to figure out how they’re going to make the maize meal they have stretch far enough to fill the tummies of the kids sitting there waiting for dinner. And that’s with 390 parts per million CO2 in the atmosphere. The latest numbers from the computer jockeys at Climate Interactive—a collaboration of Sustainability Institute, Sloan School of Management at MIT, and Ventana Systems, is that if all the national plans now on the table were adopted the planet in 2100 would have an atmosphere with 770 parts per million CO2. What then for coral, for glaciers, for corn. I didn’t do enough.
I cried all the harder a few minutes later when the great cathedral bell began slowly tolling 350 times. At the same moment, thousands of churches across Europe began ringing their bells the same 350 times. And in other parts of the world—from the bottom of New Zealand to the top of Greenland, Christendom sounded the alarm. And not just Christendom. In New York rabbis were blowing the shofar 350 times. We had pictures rolling in from the weekend’s vigil, from places like Dhahran in Saudi Arabia, where girls in burkas were forming human 350s, and from Bahrain, and from Amman.
And these tears were now sweet as well as bitter—at the thought that all over the world (not metaphorically all over the world, but literally all over the world) people had proven themselves this year. Proven their ability to understand the science and the stakes. Proven their ability to come together on their own—in October, when we organized what CNN called “the most widespread day of political action in the planet’s history,” there wasn’t a movie star or rock idol in sight—just people rallying around a scientific data point. Now the world’s religious leaders were adding their voice.
On one side: scientists. And archbishops, Nobelists, and most of all ordinary people in ordinary places. Reason and faith. On the other side, power—the kind of power that will be assembling in the Bella Center all week to hammer out some kind of agreement. The kind of power, exemplified by the American delegation, that so far has decided it’s not worth making the kind of leap that the science demands. The kind of power that’s willing to do what’s politically pretty easy, but not what’s necessary. The kind that would condemn the planet to 770 ppm rather than take the hard steps we need.
So no more tears. Not now, not while there’s work to be done. Pass the Diet Coke, fire up the laptop, grab the cellphone. To work. We may not have done enough, but we’re going to do all we can.




Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest