Kamp mot nyliberalismen

Diskusjon om generelle politiske temaer, som ikke passer inn under innenriks/utenriks.

Kamp mot nyliberalismen

Innlegg Staten 16 Okt 2004, 14:36

http://www.klassekampen.no/Arkivsamling ... /16/245254

Det var noen spørsmål som dukket opp da jeg leste denne artikkelen

Jeg har merket meg at "nyliberalismen" er alle problemers mor, iallfall i følge venstresiden. Er det noen som vet hva nyliberalisme egentlig er? Er det noen land i Sør-Amerika, bortsett fra Chile, som har ført en liberalistisk politikk? Er det noen her som har noe innsikt i hva som egentlig foregår i Sør-Amerika?
Staten
 
Innlegg: 91
Registrert: 13 Okt 2003, 11:58

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg Østensjøen 16 Okt 2004, 15:04

Nyliberalisme brukes vel som skjellsord om alt som ikke er sosialistisk eller kommunistisk.
Østensjøen
 
Innlegg: 201
Registrert: 17 Okt 2003, 17:26

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg Vegard Martinsen 16 Okt 2004, 15:06

Østensjøen skrev:Nyliberalisme brukes vel som skjellsord om alt som ikke er sosialistisk eller kommunistisk.


akkurat som de kristne la all skyld for det som gikk galt på djevelen.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Innlegg Vegard Martinsen 16 Okt 2004, 16:09

Sosialistene begår også et retorisk feilgrep når de snakker om nyliberalismen. Det som er nytt forbindes nesten automatisk med det som er moderne og fremtidsrettet, mens gammel forbindes med det som er dårlig og foreldet. Men vi kan vel ikke vente bedre fra gammelsosialistene.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Innlegg Gjest 16 Okt 2004, 21:34

La merke til at dama nærmest fremhever Cuba som et idealsamfunn; et eksempel til etterfølgelse. Det betyr jo selvsagt at hun sitter i kretsen rundt Castro. Klassekampen biter intet mindre rett på..

Ang. Argentina: Problemene her startet vel når politikerne begynte å rote med pengeverdien?

Mvh,
Jurist32
Gjest
 

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg W 17 Okt 2004, 22:33

Staten skrev:Jeg har merket meg at "nyliberalismen" er alle problemers mor, iallfall i følge venstresiden. Er det noen som vet hva nyliberalisme egentlig er?


Terje Valen gir en god karakteristikk av nyliberalismen i sin artikkel «Fra reform til deform»:

«Den politiske hovedårsaken til at sosialismen ikke kunne seire i det 20. århundret var fremveksten av den sterke sosialdemokratiske reformismen i de høyt utviklete kapitalistiske land. Hovedgrunnen under dette var den midlertidige styrken i det kapitalistiske systemet etter 2. verdenskrig.

Denne styrken kulminerte på 1960-tallet og ebbet ut på 1980 da en ny økonomisk-politisk retning fikk dominans – det som er blitt kalt nyliberalismen. Denne liberalismen opptrer i en periode med høyt utviklet monopolkapital og fører stadig til større monopolisering. Den skjerper til alle slags motsetninger i det kapitalistisk-imperialistiske systemet og undergraver derfor kapitalens evne til å overleve. Som vi har sett er denne evnen knyttet tett til de reformretningene som dominerte det 20.århundret, og spesielt til sosialdemokratismen.

Den økonomiske grunnen under nyliberalismen er en dyp profittkrise i det kapitalistiske systemet som nådde en foreløpig bunn rundt 1982. Da tenderte avkastningen på investert kapital (en avspeiling av profittraten) i OECD-landene i retning 0. Hadde utviklingen fra 1960 til 1982 fortsatt ville denne situasjonen ha oppstått midt på 1990-tallet. Derfor ble det helt nødvendig å ta tiltak for å få opp avkastningen på investert kapital igjen. Alle de tiltak vi kjenner under betegnelsene nyliberalisme og globalisering sprang ut av dette. Derfor har nyliberalismen/globaliseringen noen trekk som går igjen over alt.

For det første presses utgiftene til arbeidskraft og andre produksjonsfaktorer ned i den grad det er mulig. Det tar form av direkte lønnsnedslag og av senking av alle utgifter som går gjennom staten til det arbeidende folket. Dette skaper varig vekst i profittraten. Men det skaper et nytt problem, nemlig problemet med å få avsatt alle varer og tjenester som blir skapt. For det andre aksellereres den teknologiske utviklingen slik at en kan produsere mer varer og tjenester per brukt arbeidstime. Dette øker til å begynne med profittraten i de sektorene med mest teknologisk utvikling, men det skaper på sikt det samme problemet i større målestokk. Det blir stadig mer investeringer som går til maskiner og anlegg og mindre til lønner. Dermed minsker den delen av kapitalen som skaper merverdi, det levende arbeidet, i forhold til investeringer i de tingene som brukes i produksjonen. For det tredje blir konkurransekampen mellom kapitalistiske foretak og stater stadig hardere – overleve eller gå under – er realiteten. Enkeltmonopoler og enkeltstater slåss som besatt for å vinne investeringsområder og markeder fra hverandre. Dette fører på sikt til at deres felles front mot arbeiderklassen og de undertrykte folkene vil tendere til å sprekke mer og mer opp. For det fjerde slår stadig flere bedrifter seg sammen i stadig større monopoler, noe som på sikt undergraver selve liberalismens kjerne, den frie konkurranse mellom kapitaler. For det femte legger de største statene stadig flere av de mindre inn under seg eller sine forbund for å bli bedre i stand til kjempe om det verdensherredømme som skal sikre deres overlevelse på bekostning av de andre, og her er Europaunionen en veldig sentral aktør. I tillegg drives stadig flere mennesker fra områder i utkanten av kapitalisme der de kunne klare seg på rester av den gamle sjølvforsyningsøkonomien, og inn i retning kapitalens høyborger, byene. Forskjellen på de rike og de fattige øker og øker, og med det faren for at stabiliteten i systemet tar slutt for alvor. Jeg slutter denne oppregning her, men det finnes en rekke momenter til som kan nevnes. Alle har de den egenskap at styrker kapitalismen på kort sikt og at de skaper nye og større problemer på lengre sikt.»


Artikkelen gir også en god analyse av «de nye bevegelsene» på venstresiden som har oppstått som opposisjon til nyliberalismen.

Videre skildrer Jorun Gulbrandsen i sitt hefte «Plutselig framstod revolusjonen som mindre rar» de viktigste effektene av den norske nyliberalismen. En detaljert analyse av de nyliberale reformene i den norske skolen finnes her.

Sist, men ikke minst; heftet «Om krisa i verdensøkonomien» forteller om krisen i verdensøkonomien som har gjort nyliberalismen (og de nye krigene) økonomisk nødvendige.
W
 
Innlegg: 2
Registrert: 17 Okt 2004, 22:05

Innlegg Staten 18 Okt 2004, 08:59

Det er noen historiske fakta som utelates her. Bretton Woods-avtalen etter 2. verdenskrig la store restriksjoner på langsiktige kapitalinvesteringer, og man førte generelt en økonomisk politikk som la økonomien i stor grad i hendene på politikere. Konsekvensen var selvsagt høy inflasjon, noe som ikke kan kalles en krise i kapitalismen, men et trekk ved keynesianismen.
Staten
 
Innlegg: 91
Registrert: 13 Okt 2003, 11:58

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg Per Anton Rønning 18 Okt 2004, 12:53

W skrev:Terje Valen gir en god karakteristikk av nyliberalismen i sin artikkel
.. etc

Jeg vet ikke om jeg ville bruke marxisten Terje Valen som mitt fremste sannhetsvitne når det gjelder forståelse av den økonomiske utviklingen, og nyliberalismens rolle.

Valen skrev:«Den politiske hovedårsaken til at sosialismen ikke kunne seire i det 20. århundret var fremveksten av den sterke sosialdemokratiske reformismen i de høyt utviklete kapitalistiske land. Hovedgrunnen under dette var den midlertidige styrken i det kapitalistiske systemet etter 2. verdenskrig.

Jeg synes dette er en nokså overfladisk forklaring på at sosialismen ikke kunne seire.
Etter mitt skjønn må man søke forklaringen i marxistisk ideologi, for denne avviker så sterkt fra menneskets grunnleggende natur at
den simpelt hen ikke kan fungere.
Marxismens kollektivistiske utgangspunkt er at mennesket som entitet har ubegrensde evner til å skape seg selv og sine rammebetingelser. I dette ligger også forakten for individets selvrealisasjon gjennom eget arbeid for å opprettholde og forbedre sitt liv. "Mennskeslektens" fremgang vil derfor i marxistisk terminologi hemmes, og ikke fremmes av den enkeltes lykke.
Marxismens forestilling er at helhetens vinning er det primære, og i dette scenario er det klart at utviklingen skjer på bekostning av noen, ja, kanskje mange individer. Og dette er fullt ut akseptert innen marxistisk tankegang.
Marx var overbevist om at proletariatet var en fellesskapets skapende og bærende kraft, og at en universell revolusjon vlle viske ut den hittil dominerende motsetning mellom individets og kollektivets interesser.

Marx oppfattet menneskets naturlige skjebne slik at mennesket ikke skulle leve i et fellesskap basert på det han oppfatter som "egeninteressens negative lenker", i stedet så han for seg mennesket som et naturlig selvoppofrende vesen som oppfattet egne krefter som "sosiale krefter".
Det fremtidige fellesskap basert på altruisme ville utvikle seg i takt med avviklingen av de rammer som "nødvendiggjør egeninteressen" for å overleve. Og disse rammene er privat eiendomsrett til kapital, dvs. opprettholdelse av individiders retter.
Det var disse som førte til at mennesket ble dominert av behovet for egen fremdrift og dyktighet, noe som kom til uttrykk i markdedet og dets anonyme lover, pengenes tyranni og ikke minst stor kapitalakkumulasjon.
I stedet for dette destruktive scaenario tilbød Marx den kommunistiske utopi.

Resten av det Valen sier er ren repetisjon av marxisatiske mantra,
et begrepsapparat som ikke kan brukes dersom man ønsker en rasjonell tilnærming til virkeligheten.
Marxister klarer aldri å frigjøre seg fra ideen om kapitalismens iboende krisetendens, han bruker forslitte klisejer som "kapitalistisk-imperialistisk system" som hindrer kapitalen i å overleve, han gjentar den gamle platen om fallende avkastning på kapital som da må møtes med mottiltak.
Disse er da "nyliberalisme, lønnsnedslag" og til syvende og sist "krig". Og kapitalen slår seg sammen for å sikre seg overlevelse på bekosting av "andre". Dette representerer ingen innsikt.

Vår siste vinner av Nobelprisen i Økonomi, Finn Kydland, har nettopp pekt på at konjunktursvingninger med påfølgende svingninger i kapitalavkastning er en naturlig ting, en reaksjon på sjokk i økonomien, som da må få gjennomgå en naturlig prosess til balansen gjenfinnes. Politikerne skal ikke blande seg opp i dette med "motkonjunkturpolitikk", deres oppgave er å sørge for langsiktige forutsigbare rammebetingelser for økonomien.
Kapitalen finner sin naturlige avkastning gjennom produksjonslivets tilfredsstillelse av menneskelige behov, dette er en enkel sannhet som ikke åpner for noe dommedagsprofeti. Kapitalismen er det eneste system som har lykkes i nettopp dette, å tilfredsstille menneskelige behov på individenes egne premisser (og ikke på planøkonomomenes premisser).

Den samme platen som Valen spiller her ble også spilt på 60 og 70-tallet, og er bare en jammer og et famlende forsøk på å begripe hvorfor alt går til helvete innen sosialismen på tross av Marx' kollektivistiske økonomiske filosofi.

Så bruker man da marxismens ubrukerlige begrepsapparat for å prøve å forklare det som skjer, noe som fører enda dypere inn i fortvilelsen, da ingen ting vil stemme med virkeligheten i neste runde heller. Verden går fortsatt ikke under gjennom kapitalsimens dommedagskrise, selv om sosialistene med nærmest religiøs iver leter etter alle tegn som kan varsle dommedag.

En slik irasjonell tilnærming til verden må føre til økt angst blant alle de som velger den kollektivistiske tilnærmingen, og følgelig ikke forstår hvorfor ingen observasjoner helt stemmer med det de "burde vært".

Dette er som å vandre på museum.

Vi liberalister tar utgangspunkt i individers retter, og hevder at mennesket har rett til liv på individuell basis.
Rett til liv må nødvendigvis medføre rett til å arbeide for å opprettholde sitt liv, og arbeide for å forbedre sitt liv.
Dette lar seg ikke gjøre om man ikke anerkjenner og beskytter eiendomsretten. Dette er marxismens, kollektivismens, altruismens rake motsetning. Vi studerer menneskets vei fra steinalder til dagens høyteknologiske samfunn, og observerer at fremgangen har kommet gjennom at mennesket har arbeidet for sin egen langsiktige interesse.
Dette er et individualistisk utgangspunkt, som ikke anerkjenner "klasse" o.l. som selvstendige fenomener.
Det finnes ingen retter, og marxistene har heller ikke klart å begrunne slike, som står over og er større enn summen av de enkelte individers retter.
For oss finnes det ingen like "superretter", for oss finnes det bare en sum av individer og intet mer. Og hvert individ er et mål i seg selv.

En diskusjon om "nyliberalismen" og dens fremarsj i verden blir kjørt inn på et sidespor dersom man ikke tar tak i marxismens ideologiske kjerne og viser at det er denne som har ført til sosialismens fall, rett og slett fordi at det rasjonelle, virkelighetsorienterte vinner mot det irrasjonelle, mot ønsketenkningen.

Men jeg vil ellers takke W for innlegget, det er interessant å diskutere temaet.

MVH
PAR
I've always found that the speed of the boss is the speed of the team.
Lee Iacocca
Per Anton Rønning
 
Innlegg: 3322
Registrert: 09 Sep 2003, 08:54
Bosted: Oslo

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg W 22 Okt 2004, 19:15

Jeg synes dette er en nokså overfladisk forklaring på at sosialismen ikke kunne seire.
Etter mitt skjønn må man søke forklaringen i marxistisk ideologi, for denne avviker så sterkt fra menneskets grunnleggende natur at den simpelt hen ikke kan fungere.


Revolusjoner og revolusjonsforsøk oppstår som regel når det gamle samfunnet raser sammen av seg selv, det er så pillråttent at det bare er til å pirke borti det, eller at forholdene er så uutholdelige at folk må gjøre opprør for å overleve. Ingen av disse premissene forelå i etterkrigstidens Norge.

Hvorvidt et samfunn der arbeiderklassen overtar kontrollen av produksjonsmidlene og kapitalismen avskaffes kan fungere, og lede videre til det klasseløse samfunn, er selvsagt en artig diskusjon. Men ikke så veldig relevant i en diskusjon om hva nyliberalisme er for noe.

Marxister klarer aldri å frigjøre seg fra ideen om kapitalismens iboende krisetendens, han bruker forslitte klisejer som "kapitalistisk-imperialistisk system" som hindrer kapitalen i å overleve, han gjentar den gamle platen om fallende avkastning på kapital som da må møtes med mottiltak.


Virkeligheten viser at profittraten har en fallende tendens. Titt på denne grafen, for eksempel:

Bilde

At det ikke står tall på Y-aksen er jo litt teit. Men en tilsvarende graf jeg beklageligvis kun har på papir, klippet fra 'Left Business Observers' og satt sammen av tall fra US Federal Reserve (kun USA altså), viser at profittraten i 1965 nådde toppen med 11%, og var i 1982 helt nede i 3%. I 1997 nådde den et høydepunkt på 7.5%, før den raste ned til 4% igjen. Det er, om vi sammenligner med grafen over, en del lavere enn gjennomsnittet for G6-landene.

I 1985 var der en artikkel i The Economist som kommenterte en slik graf. De var litt forferdet, stakkars, da de trakk linjalen langs grafen for å finne ut når den traff null. Dette ville skje like utpå 1990-tallet, om ikke noe ble gjort.

Men det ble det jo.

Disse er da "nyliberalisme, lønnsnedslag" og til syvende og sist "krig". Og kapitalen slår seg sammen for å sikre seg overlevelse på bekosting av "andre".


Korrekt. Den nyliberale politikken, som først ble satt ut i livet av Reagan og Thatcher på tidlig 80-tall, fungerte! Studerer vi grafen, ser vi at profittraten faktisk har steget det meste av 90-tallet. Dette på grunn av tiltak som:
  1. Åpning av nye markeder
    1. Gjennom privatisering
    2. Gjennom åpning av nye land for kapitalistisk investering
    3. Gjennom en dyktig reklameindustri som får oss til å tro at vi trenger alt mulig skrot
    4. Gjennom ødeleggelse av [noen andre sin] kapital (også kjent som krig) som deretter må gjenoppbygges
    5. Gjennom det økte behovet for millitært materiell og personell.
  2. Gjennom økning av kapitalistenes merverdi
    1. Gjennom fagforeningsknusing og lønnsnedslag
    2. Gjennom reduserte skatter og avgifter


I Norge var det først Høyre (83-86), deretter Arbeiderpartiet (86->) som iverksatte den nyliberale offensiven.

Den nyliberale politikken er dog ikke bare tiltak for å forhindre at profittraten treffer nullpunktet og kapitalismen dermed dør. Den er også del av den økonomiske rivaliseringen de imperialistiske stormaktene (primært USA, EU og Kina) imellom. De vestlige maktene, med blytunge lodd som høyt skattenivå, høye lønninger og svindyre velferdsgoder om foten, står i fare for å bli utkonkurrert av den hyppig ekspanderende kinesiske økonomien. Og det vil de jo ikke.

Innenfor kapitalismens rammer står dermed europeiske arbeidere i valget mellom å få rasert det de har kjempet fram (gode lønninger og arbeidskår, velferdsgoder, osv), men om ikke annet ha en jobb, eller å miste alt ved at arbeidsplassene i deres utkonkurrerte økonomi forsvinner. Med denne økonomiske virkeligheten som utgangspunkt, er det temmelig naivt å argumentere for å gjenreise sosialdemkratiet, for å lage en litt "snillere" kapitalisme med både Tobin-skatt og alt annet som er fint. Det er ikke økonomisk rom for sånt i dette stadiet av kapitalismen.

Blandt annet derfor synes noen av oss at kapitalismen kanskje ikke er det lureste økonomiske systemet vi kan basere samfunnet vårt på. Og at det gjerne burde byttes ut med noe annet. Sosialisme, for eksempel.
W
 
Innlegg: 2
Registrert: 17 Okt 2004, 22:05

Innlegg Vegard Martinsen 23 Okt 2004, 10:05

W:
Blandt annet derfor synes noen av oss at kapitalismen kanskje ikke er det lureste økonomiske systemet vi kan basere samfunnet vårt på. Og at det gjerne burde byttes ut med noe annet. Sosialisme, for eksempel.


I og med at alle andre systemer enn kapitalismen er basert på initiering av tvang og derfor vil føre til mer og mer tvang, mindre og mindre frihet og dermed mindre og mindre velstand, så er Ws forslag er en svært dårlig ide.

All historie viser at frihet fører til velstand og at statlig styring gir det motsatte. Den som ikke er kjent med dette har mye lesing han bør få unnagjort. Man kan f.eks. først lese de titlene som er anbefalt under fanen Bøker på vår hjemmeside.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Kamp mot nyliberalismen

Innlegg Per Anton Rønning 23 Okt 2004, 10:59

W skrev:Revolusjoner og revolusjonsforsøk oppstår som regel når det gamle samfunnet raser sammen av seg selv, det er så pillråttent at det bare er til å pirke borti det, eller at forholdene er så uutholdelige at folk må gjøre opprør for å overleve. Ingen av disse premissene forelå i etterkrigstidens Norge.

Det var vel det (sammenrasingen) som skjedde i Øst-Europa da Berlinmuren endelig falt.
Forråtnelsen i de sosialistiske samfunnene ble åpenbare, så snart det var lov å snakke om slikt. Det må vel være en grunn til at Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Polen kastet kommunistene ut? Hvis deres modell hadde vært noe tess, var det ingen grunn til å forkaste
kommunistpartiet som statsbærende parti, da ville vel det kommunistiske styret blitt bedt om å fortsette?

Heldigvis gikk Gerhardsen raskt bort fra sine forsøk på sosialistisk planøkonomi med løyver, kvotereguleringer og kommandoøkonomi, noe han prøvde like etter at han kom til makten i 1945.
Men før han oppfattet at dette bar galt av sted og at han ikke kunne overleve politisk på det, var nok stalinistisk økonomi på Gerhadsens meny.
Dermed kunne ikke disse elendige forholdene i etterkrigstidens Norge oppstå.

Hvorvidt et samfunn der arbeiderklassen overtar kontrollen av produksjonsmidlene og kapitalismen avskaffes kan fungere, og lede videre til det klasseløse samfunn, er selvsagt en artig diskusjon. Men ikke så veldig relevant i en diskusjon om hva nyliberalisme er for noe.

Ja, en meget artig diskusjon for oss, for vi kan ikke observere ett eneste sted på jord hvor dette har lykkes. Men vi vet også hvorfor det ikke har lykkes. Menneskets natur er ikke kollektivistisk, menneskets natur er å arbeide for å oppretthoolde og forbedre sitt eget liv, dette kan observeres ut fra menneskelig adferd så langt vi kan se bakover i historien. Menneskets natur er rasjonelt egoistisk, dvs. langsiktig og målrettet arbeid for å opprettholde og forbedre sitt eget liv.


Virkeligheten viser at profittraten har en fallende tendens. Titt på denne grafen, for eksempel:

Bilde


Hva viser dette EGENTLIG? Grafer kan konstrueres for å vise hva som helst, tro meg, dette vet jeg.

Dersom dette skal være et inlegg i en seriøs debatt, må det skjerpes.
Først trenger vi en begresmessig definisjon av profittrate.
Er det egenkapitalavkastning? Er det totalkapitalavkastning? I så fall med eller uten korreksjon for renter av fremmedkapital?

Dessuten er det greit å vite hva som ligger bak de øvrige tallene/kurvene - en kurve sier svært lite dersom man ikke også legger fram klare definisjoner at de størrelser den skal beskrive.

Jeg kan ikke kommentere dette videre i særlig grad uten at dette er klargjort. Noen forsøk kan imidlertid gjøres:

Dersom "profittraten" (med forbehold om hva dens eksakte definisjon) har vært fallende, hvorfor har ikke Vesten gått konkurs allerede da?

Av det jeg ser har "profit" falt fra 69/70 til en bunn i 82. Deretter stiger den jevnt.
"Fallende/stigende" avgjøres i sin helhet ut fra hvilken horisont vi definerer for en lineær regresjon gjennom punktrsvermen. Velger vi 82-03 som horisont har vi en stigende trend i "profit" kurven.
Velger vi 61-03 er stigningstallet på regresjonslinjen negativ, altså fallende profitt. Men hvilken av disse to gir den beste prediksjon fremover, hvilken er den beste begrunnelsen for en påstand om profittutviklingen?
Du trekker bastante konklusjoner basert på et arbitrært grunnlag.
Det er liten vits i å gå i dybden med en dikusjon da. Du må iallfall
presisere ditt valg av horisont og begrunne dette.

Forøvrig:
Dersom disse grafene er korrekte, hva viser de da, ut over regulære konjunktursvingninger? Kydland/Prescott har uttalt seg om disse på en svært vettug måte, jeg velger å forholde meg til det, ikke til hva ett eller annet politisk venstreorientgert magasin sier (Left Business Obersvers ? Aldri hørt om det. Neppe en vitenskapelig journal med vitenskapelige krav til det som publiseres - med anonyme referees og fullpakke)

Det du så gjør er å fortelle en anekdote om The Economist og hvor forferdet de ble i 1985.
Javel, men etter 1985 ser du jo selv hva som skjedde med profit.

I 1997 nådde den et høydepunkt på 7.5%, før den raste ned til 4% igjen. Det er, om vi sammenligner med grafen over, en del lavere enn gjennomsnittet for G6-landene.

Er ikke "profit" den sorteste (mest markerte) av kurvene? Den viser jevn stigning med vanlige varasjoner rundt driften.
Denne kunne vel omtrent vært uttrykt som en Ito-prosess, rett og slett.

I 1985 var der en artikkel i The Economist som kommenterte en slik graf. De var litt forferdet, stakkars, da de trakk linjalen langs grafen for å finne ut når den traff null. Dette ville skje like utpå 1990-tallet, om ikke noe ble gjort.

Men det ble det jo.


Dette må du kommentere nærmere. Hvem gjorde hva? I så fall har det ført til stigende profit (hvordan du nå definerer begrepet)
men dette er kanskje ikke så bra, da det ikke skaper grunnlag for det forferdelige samfunnet som man kan gjøre revolusjon i??
Eller hva er det du mener?
Tenker du på en stor, skummel kapitalistisk konspirasjon som økte profitten? Ja, jeg vet ikke jeg. Du må forklare.

Jeg gir meg med dette så langt.

MVH
PAR
I've always found that the speed of the boss is the speed of the team.
Lee Iacocca
Per Anton Rønning
 
Innlegg: 3322
Registrert: 09 Sep 2003, 08:54
Bosted: Oslo


Gå til Generell politikk

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest

cron