Dette blir ofte påstått i diskusjoner om et fritt samfunn der folk må ta 100% ansvar for eget liv. Nå sist jeg ble møtt med denne påstanden var i lunchen sist uke da vi diskuterte pensjon. Da jeg sa at folk bør spare til pensjon selv, ble jeg møtt av en kompakt "vegg" av samstemt motforestilling at det er så mange som ikke har viljestyrke til å spare selv til egen pensjon. Derfor ville et system der ansvaret for pensjonssparing er gjort til et 100% individuelt ansvar, føre til mye sosial nød fordi folk "glemmer" å spare eller bruker opp oppsparte midler før de er pensjonister. Blant annet ble det vist til "Luksusfellen" som viser stadig nye graverende tilfeller av folk ute av stand til å styre penger.
Mine argumenter om at det faktum at mange ikke kan styre økonomi blir et selvoppfyllende profeti i et samfunn der vi passes på av myndighetene samt at det prinsipielt bør være slik at myndige folk må være virkelig 100% myndig, falt på stengrunn.
Kan noen hjelpe meg med tilleggsargumenter i denne debatten?
Ellers: jeg innser selvsagt at det både i dagens samfunn, men også i et DLF-samfunn vil være en gruppe som ikke kan styre egen økonomi. Kan disse i et fritt samfunn frivillig gå med på at banken tvangssparer en del av sin inntekt som settes inn på en konto som ikke er tilgjengelig innen man for eksempel har nådd en viss alder? Jeg regner med at en kontrakt om tvangssparing må fornyes jevnlig (i "våkne" øyeblikk der man innser alvoret).
Vil rettssvesenet i DLF-samfunnet respektere slike kontrakter? Finnes det andre muligheter for de som innser at de ikke har tilstrekkelig viljestyrke til 100% frihet?