Vi er alle på det rene med at vi i dag må passe langt mer på hva vi sier enn tidligere. Vi kan ikke fornærme noen og langt mindre uttrykke ringeakt eller hat mot noen uten å komme i søkelyset.. For da bryter vi en kodeks som har fått navnet "politisk korrekthet".
Norsk lov forbyr bl.a. ytringer som kan stemples som "rasistiske", og dette er ytringer som uttrykker hat/ringeakt mot religioner og kulturer andre enn vår egen.
Straffelovens §135 a foreskriver fengsel i inntil 3 år for brudd på bestemmelsene.
Dette ble endret fra 2 til 3 år i forbindelse med den nye diskrimineringsloven,
lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. av 6. mars 2005 nr. 33. I følge lovens § 1 er formålet «å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn». Loven trådte i kraft 1. januar 2006 og håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Vi ser av dette at et viktig element innenfor den politisk korrekthet nå er sterkt forankret i norsk lovgivning og forvaltning.
Dette har glidd inn nesten helt uten motforestillinger, svært få innen offentlig debatt har tatt skikkelig til motmæle mot dette og hevet fanen for Grunnlovens §100.
Riktignok har Høyesterett lagt en del vekt på å forhindre uthuling av Grl. §100, men
dette er ikke konsekvent:
I en plenumsdom fra 2002, kom Høyesteretts flertall til at Grunnlovens § 100 hindret at en nazihilsen og appell kunne straffes etter § 135 a. Dog: I en dom avsagt av Høyesterett i plenum i 1997 kom flertallet derimot til at uttalelser bl.a. om at adoptivbarn enten bør reise tilbake til sitt opprinnelsesland eller la seg sterilisere, ble rammet av § 135 a. Flertallet fant at slike uttalelser ikke var beskyttet av Grunnlovens § 100. Mindretallet la avgjørende vekt på ytringsfriheten og stemte for frifinnelse. For mindretallet var det viktig at uttalelsen var fremsatt i et partiprogram.
(Kilde: Store Norske Leksikon på nett)
Jeg leser dette slik at Høyestrett iikke fører noe konsekvent forsvar for ytringsfriheten,
den har også løpt den politiske korrekthetens ærend. Høyesterett utviser derfor en kulturell bevisstløshet som definintivt er skremmende.
Så hva er så politisk korrekthet, og hvor stammer dette fenomenet fra? Det kunne være fristende å tro at dette er noe den såkalte 68-generasjonen har drevet frem,
men dette er ikke tilfelle.
At 68-erne begjærlig griper til den politiske korrekthetens doktriner er lett å observere,
men fenomenet ble skapt lenge før denne generasjonen så dagens lys.
Vi må tilbake til første verdenskrig for å finne grunnlaget for dette.
Politisk korrekthet er en marxistisk ideologi, hverken mer eller mindre.
Den er en reformulering av marxistiske prinsipper der man i stedet for økonomiske forhold vektlegger kulturelle forhold. Kort etter utbruddet av WW-I ble således en kulturmarxisme grunnlagt som i dag har bredd om seg og gjennomsyrer vårt samfunn.
Dette har skjedd omtrent uten motforestillinger.
Ungareren Georg Lukács og italieneren Antonio Gramschi (begge fremstående marxistiske tenkere) oberserverte at den russiske revolusjonen ikke bredte seg vestover. Da WW-I brøt ut fremsto ikke arbeiderklassen som en enhet som forberedte revolt mot de borgerlige samfunn, tvert imot, de gikk i krigen for sine respektive land.
Dette stemmer dårlig med marxistisk teori, og man må kunne si at klassebevisstheten
ikke var på et nivå som kunne utløse noen revolusjon.
Allerede her ser vi at marxitisk teori med basis i utbytting og det materialistiske historiesyn bryter sammen.
Lukács innså med dette at marxistisk ideologi ikke lar seg innføre ad de mekanismene Marx selv foreskrev, så han formulerte doktrinen om at vestlig kultur må ødelegges før marxismen kan vinne frem. Og den må ødelegges innenfra.
"Hvem vil redde oss fra vestlig sivilisasjon" ? spurte han, for han så at dette ikke kunne bli proletariatet - arbeiderklassen.
Derfor begynte en ideskapning som i sitt grunnleggende premiss var uhyre skaprsindig: Kan vi finne et substitutt for arbeiderklassen som drivkraft for
å bære frem marxismen og erstatte det borgerlige pluralistiske samfunnet med en kollektivtisk ideologi?
Lukács ble assisterende kulturkommisær i den bolsjevikiske regjeringen i Ungarn ledet av Béla Kun (mars-aug 1919), og han lanserte straks en "kulturell terrorisme", idet han introduserte et meget radikalt program for seksuell opplæring i skolen.
Hensikten med dette var å undergrave kjernefamilien som sosial enhet.
Den ungarske arbeiderklassen reagerte sterkt negativt på Lukács angrep på tradisjonell vestlig kultur, og dette var mye av årsaken til at Kun-regjeringen fikk kort levetid.
Samtidig ble et nytt forsøk på marxistisk kritikk av vestlig kultur gjort i Tyskland.
Felix Weil ønsket å danne en tenketank for avansert marxistisk tenkning og han
grunnla "Institut fũr Sozialforschung" , en relativt nøytralt navn for ikke å henlede oppmerksomheten for mye på forankringen i marxitisk ideologi.
Dette var grunlaget for den såkalte Frankfurtskolen, da instituttet var knyttet til
universitetet i Frankfurt. Instituttet åpnet i 1924. Frankfurtskolen fulgte etter hvert i Lukács fotspor, og engasjerte seg i å omformulere marxistisk teori til å basere seg på kulturelle i stedet for økonomiske termer. Dermed var retningen satt mot det vi i dag kjenner som politisk korrekthet. Instituttets første leder Carl Grünberg sa under åpningen av instituttet at intensjonen var opprettholde ensrettethet i hvordan man så på problemer og hvordan man angrep dem for å løse dem. Intensjonen var å gi marxismen et hjem. Under Grünberg drev instituttet tradisjonelle økonomiske studier,
men da Max Horkheimer overtok ledelsen i 1930, skjedde det en total reorientering.
Det var nå omformuleringen av økonomisk marxisme til kulturmarxisme for alvor startet. Horkheimer innså det samme som Lukács, revolusjonen ville neppe komme fra arbeiderklassen, dertil var levekårene under kapitalismen for gode, så en måtte finne et substitutt for arbeiderklassen, og han tok nå fatt i Lukács arbeider i den hensikt å finne en vei. Dermed var revisjonen av marxismen i full gang.
Neste skritt var å krysse Marx med Freud. Tradisjonell marxisme hevder at arbeiderne er undertrykt av det kapitalistiske system, mens Frankfurtskolen tar Freud til inntekt for seg og hevder at alle lever et liv i psykologisk undertrykkelse innen den vestlige kultur.
Dette var et genialt trekk som fikk store følger, og som vi enda ikke har sett enden på.
Nå bruker man psykoanalysen til å påstå seksuell fremmedgjøring, i stedet for Marx' opprinnelige teori om økonomisk fremmedgjøring.
Så Frankfurtskolen arbeidet dermed ikke bare for en revolusjon mot det økonomiske system, men også det kulturelle grunnlaget i Vesten, og fokus på det kulturelle var
deres viktigste brekkstang. Frankfurtskolen hadde dermed fullstedig tatt til seg resonnementene til Georg Lukács og Antonio Gramschi.
Horkheimer bragte nå inn friskt blod til instituttet, og musikkritikeren Theodor Adorno var et viktig tilskudd. Et annet betydningsfullt medlem var Eric Fromm, praktiserende psykoanalytiker kjent for sin radikale, marxistiske sosialpsykologi.
Han gikk i bresjen for seksuell frigjøring og kjønnspolitikk. Forskjellen mellom kvinne og mann kunne ikke primært forstås gjennom biologiske, kjønnsmessige forskjeller, men gjennom forskjeller i livsfunksjoner, i stor grad bestemt av sosiale forhold.
Dermed var en ny brikke i den politiske korrekthet skapt, og lagt på plass.
I 1932 kom Herbert Marcuse til instituttet som nytt medlem. Dermed var den person på plass som etter hvert skulle bli Frankfurtskolens viktigste aktør i utviklingen av den politiske korrektheten.
Marcuse fullførte nå revisjonen av marxismen ved å ikle den kulturelle termer, og ble dermed frontfiguren for å skape "det nye venstre".
Marcuse, Adorno, Fromm og Horkheimer formulerte nå "Den Kritiske Teori".
Hva er det slags teori? Jo, teorien er å kritisere, dvs. rette destuktiv kritikk mot alle institusjoner innen vestlig kultur, i håp om å knuse det vestlige samfunn.
Teorien har gitt opphav til homo-studier, sorte (fargede) studier, kvinnestudier og alle andre slags studier av ulike minoriteter som florerer ved amerikanske universiteter i dag. Dette er basisen, eller hjemmet til den politiske korrektheten.
Etter WW-II dro flere av Frankfurt-aktørene tilbake til Tyskland etter å ha vært i New York under krigen, men Marcuse ble værende og ble professor ved UCSD.
Det var Marcuse som fant det endelige svaret på Horkheimers spørsmål: Hvem kan erstatte arbeiderklassen som instrument for å gjennomføre revolusjonen?
Man måtte finne nye "ofre" for vestlig kulturs utbytting og undertrykking, enten det var homoseksuelle, fargede, kvinner, ymse minoritetsgrupper eller hva. Marcuse hadde nå formulert en marxisme som passet for alle disse gruppene, og kunne dermed binde dem sammen i en koalisjon.
Marcuse tok opp igjen Fromms ide om seksuell frigjøring, og han fordømte enhver restriksjon mot seksuell adferd. Han gikk altså inn for polymorf perversitet, hvor der finnes ingen grenser for noe. Det var også Marcuses kulturmarxisme som ga startskuddet for "homofil frigjøring", da han anså dette som en viktig forkor for nedbryting av Vestens tradisjonelle familiemønster. Så seksuell undertrykking ble nå kanalisert som den nye revolusjonære kraft, til erstatning for arbeiderklassen som ikke fant noen grunn til å klage på den velstanden kapitalismen ga dem.
Marcuse har også skapt et særtrekk ved politisk korrekthet som vi stadig observerer, nemlig total intoleranse mot alle andre synspunkter enn deres egne.
Han hevdet at toleransen i det amerkanske samfunn engentlig var undertrykkende
(en typisk marxistisk omskriving av virkeligheten) og formulerte derfor prinsippet om "frigjørende toleranse". Dette betyr intoleranse mot ideer eller bevegelser fra høyre,
men toleranse for ideer fra venstresiden. Dette er en perfekt resept for meningsterror mot annerledes tenkende, og dette er noe vi stadig observerer fra venstresiden, de ønsker, og forsøker på alle måter å undertrykke meninger de selv ikke har.
Så vi kan tilskrive Herbert Marcuse og Frankfurtskolen den tvlsomme ære for å ha etbalert den radikale multikulturalismen, samt dens metode for gjennomføring, nemlig politisk korrekthet.
Man kan ikke annet enn å ta av seg hatten for den genialitet, dyptpløyende analyse og den intellektuelle utholdenheten som har ført frem til dette ideologiske sluttresultatet. Det er mange års arbeid der sten er lagt på sten, og så til slutt Herbert Marcuse som fullførte byggverket og skapte "the New Left".
Dette stiller også multikulturalisme i et helt annet lys. Vi blir forsøkt pådyttet dette som noe vi må godta fordi vi angivelig er forpliktet til å være inkluderende.
Den radikale multikulturalismen knesetter en ubegrenset kulturrelativisme, vi må ikke
mene noe negativt om- eller ha noen kritikk å føre frem mot andre kulturuttrykk, hvor motbydelige vi enn mener de er - innerst inne. Vi avkreves respekt - respekt for hva?
Tvangsekteskap? Kjønnslemlestelse? Æresdrap? Middelalderske straffemetoder?
At kvinner behandles som kveg? Listen kan bli lang over ting vi skal respektere fordi vår kultur ifølge kulturrelativistene ikke er noe bedre enn deres, innvandrernes.
Vi må slutte å kalle dem kulturrelativister, vi må sette det rette navnet på dem:
De er kulturforrædere, kultur-quislinger. De er kulturmarxismen og Frankfurtskolens sanne løpegutter enten de skjønner det eller ikke. Etter mine begreper er f.eks. professor Thomas Hylland Eriksen en av våre fremste kultur-quislinger, ikke minst fordi han åpenbart bruker faget sosialantropologi som et slags (indirekte) garantist for at alle andre kulturer er like bra som vår, slik at vi må slutte å være kultursjåvinister og omfavne alt vi egentlig tar fullstendig avstand fra. Denne mannen har faktisk hevdet at muslimer har mye å tilføre vår kultur, uten at jeg kan se at han har gitt et eneste eksempel. Han (og langt fra bare han) blir fra seg om han oppdager at noen driver med "diskriminering", men diskriminering er egentlig å velge, man velger noe man vil ha, og velger bort noe man ikke vil ha.
Men da blir man også utsatt for den "frigjørende toleransen" som sier at slike valg ikke er kompatible med det politisk korrekte, og det er ikke lov, det må undertrykkes.
Når Frankfurtskolens ideer for alvor folder seg ut på netthinnen er det også lett å se hvilken formidabel motstander vi står overfor. Ikke minst fordi vår kulturs verste fiender er å finne blandt våre egne, som er villig til å selge ut vårt samfunns individualistiske grunnpillarer i bytte for kollektivistisk meningsterror og ensretting.
Vi har i dag svært lite å stille opp av motvekt, særlig i form av institusjoner a la Institut fũr Sozialforschung. Norge er dessverre i dag helt strippet for motvekt mot dette, spesielt fordi Frankfurtskolen hele tiden har vært preget av slik livskraft og energi, og kraft til å forme unge menneskers tankegang. Vi trenger noe tilsvarende, men når så få innser hvem fienden er, hvilken ideologi han har og hvilken gjennomslagskraft han har vist seg å ha, er det nokså vanskelig å få gehør.
Dette lille bidraget er et forsøk på å spre opplysning om hva begrepet politisk korrekthet egentlig går ut på.
