Jeg har tenkt litt på begrepet altruisme og jeg vet jo at i vårt samfunn er dette et slags ideal holdt opp for oss individer: du skal tenke på fellesskapet før du tenker på deg selv. Derfor betaler du selvsagt din skatt med glede. Vi liberalister er jo bevisste på at altruismen er i strid med menneskenaturen og at samfunn bygget på dette idealet derfor vil være et umoralsk samfunn og således skape en rekke problemer. Gjennomført altruistiske samfunn (kommunismen) bryter rett og slett sammen.
Men jeg lurer på følgende: finnes det mennesker som virkelig som individ følger (eller prøver å følge) en altruistisk livsstil? Hvem er i så fall det? Den jevne sosialdemokratiske velger (stemmer et av stortingspartiene, men mest typisk her er en AP-velger), er heller irrasjonell egoist. Han tror virkelig at å overlate 60-70 % av sin inntekt til fellesskapet er en fordel for ham fremfor at han styrer pengene sine selv. Han tror også oppriktig at han ikke er i stand til å inngå i et fredelig samarbeid med andre mennesker og at en oppnevnt elite må inngå tvungne avtaler på hans vegne.
Så hvem er altruister da? Maktpolitikere? Det er jo disse som holder oppe dagens altruistiske ideal for oss andre. Nei, de oppnår jo både god velstand og ikke minst makt over andre mennesker under dagens system. På den annen side er dette ressurssterke mennesker som etter all sannsynlighet under LF ville hatt større velstand. Slik sett er disse også irrasjonelle egoister.
Så hvem er altruister da? Var Moder Theresa altruist? Hun fulgte vel etter all sannsynlighet en indre overbevisning. Hun ofret derfor ikke egne verdier, og kan sannsynligvis ikke kalles altruist. Hva med medlemmer i religiøse miljøbevegelser som for eksempel Fremtiden i Våre Hender? Disse ofrer gjerne egen materiell velstand for Gaia. Kan disse da kalles altruister? Eller er de idealister og således irrasjonelle egoister (irrasjonell fordi de styres av en religiøs tro på at ofre må gjøres for Gaia)? Men så var det dette med offer da? De føler sikkert at de ofrer noe når de gir avkall på bilen og bruker 1 time lengre på arbeidsreisen med buss. Men dette offeret gir dem sikkert en god, indre følelse. Er det da altruisme?
Jeg vet jo at hvis jeg en dag skulle finne på å redusere min stillingsprosent og gå ned i lønn for å jobbe en dag for DLF, så hadde ikke dette vært et offer for meg fordi jeg da hadde ansett å jobbe for liberalismen som høyere verdier for meg enn de materielle goder jeg da gikk glipp av. Idealist, ja, men fortsatt rasjonell egoist.
Finnes det virkelig reelle altruister eller er det en umulighet fordi det strider komplett mot vår natur?
Så til neste spørsmål: kan vi si at altruismen stammer fra Kristendommen? Sentralt i denne troen er mennesket som syndig og behovet for tilgivelse. Jesus betonet jo veldig tilgivelse og å snu det andre kinnet til. Jeg har lenge ansett miljøbevegelsens popularitet i vesten som basert på vårt kristne grunnsyn om syndefallet og behovet for tilgivelse. Dette passer jo perfekt inn i dagens klimamoralisme: vi har fjernet oss fra naturen og bevilget oss behagelige liv i store og varme hus, biler og raske fly mm. Vi har spist av kunnskapens tre og således beveget oss bort fra Gud (Gaia). Da tar naturen sin rettferdige hevn og lar stormer og orkaner rase og havet stige. Vi må derfor forsone oss med naturen igjen ved å ofre noe av vår velstand: ta tog til fjerntliggende områder i stedet for fly, samt senke innetemperaturen om vinteren er forslag som vår moderne presteskap gjerne fremmer.
Jeg tenker også at vår kroniske dårlige samvittighet implantet i vår kristne barnelære som gjør at vi lar velferdsstaten svulme opp til stor vellyst for allslags parasitter. Med en gang vi hører om "svake grupper" som har materielle dårligere kår enn oss selv, så forter vårt politiske system seg å bevilge mer av de tvangsinndrevne skattene til de "dårlig stilte" grupper. Politikere som gjør dette, får støtte i valg etter valg. Er det altruisten i oss som gjør at vi finner oss i dette?
Merkelig nok gjør denne dårlige samvittigheten seg kun gjeldene når vi opptrer som velgere. Når vi opptrer som forbrukere, opptrer vi alle som rasjonelle egoister. Jeg vet ikke om noen som ville selge bilen sin for 50 000 under markedspris fordi de føler at vedkommende som hadde 50 000 for lite å rutte med, "trengte bilen mer". Nei, i en slik situasjon forsøker alle å oppnå så god pris som mulig.
Hvorfor denne forskjellen? Jeg sliter litt med å fatte akkurat dette.