Fungerer velferdsstaten mindre dårlig her i nord-Europa?

Diskusjon om andre ideologier, slik som sosialdemokrati, sosialisme og konservatisme.

Re: Fungerer velferdsstaten mindre dårlig her i nord-Europa?

Innlegg -Henrik- 16 Feb 2013, 17:47

Nei, velferdsstaten fungerer ikke mindre dårlig her enn i Nord-Europa. Som det blir nevnt, er oljen i høy grad grunnen til at velferdsstaten fungerer, i tillegg har kanskje demografien og omfanget av befolkningen kunnet støtte et slikt system, men dette forverres med tiden.

Hva mener jeg med demografi? Befolkningen er mest produktiv i 40-årene. Da har de utdanning, kompetanse og erfaring som tillater at de er på sitt mest produktive. I tillegg har størrelsen av den mest produktive gruppen vært høy, men dette er nå i ferd med å endre seg. Økonomien er strukturellt innrettet mot en konsumerende målgruppe som er relativt høyt utdannet og på sitt mest produktive. Folk i 40-årene har også den høyeste inntekten og også det høyeste forbruket, så dette er et problem nå som det kommer nye tider. Det argumenteres også for at denne produktive demografien er årsaken til at vi har hatt mange teknologiske nyvinninger i etterkrigstiden. Det har simpelten vært mer brain power i økonomien, altså flere genier, visjonære og entreprenører blant en stor velutdannet befolkning. Vi kan skue til Japan, hvor de har en veldig eldrende befolkning. Utviklingen der kan kanskje ses som en proxy på hva som vil skje her når befolkningen blir eldre, men det er selvsagt også store forksjeller.

La oss skue tilbake til Norge. For et par dager siden leste jeg årstalen til sentralbanksjef Øystein Olsen. Uansett hva vi måtte mene om innrettingen av penge- og finanspolitikken, samt validiteten av statistikk som kommer fra det offentlige, så er det viktig at vi følger med på hva de sier. Slik jeg ser det, var denne årstalen full av varselsrop. I det følgende skal jeg kommentere noen av disse.

For det første har velstandsveksten vært drevet av gjeld, og Norge er ekstremt forgjeldet når man ser på privat sektor. Dette har sentralbanken og økonomene begynt å ta innover seg, og det er kun veldig idealistiske økonomer som tviholder på at privat og offentlig gjeld ikke har noen påvirkning på utviklingen i økonomien. Siden produktiviteten har vært høy, har vi hatt irrasjonelle forventninger om høye fremtidige inntekter, noe som har gitt ekstrem gjeldsvekst, en innrettning av offentlig sektor som baseres på disse og velferdsordninger som skulle blitt finansiert med dem. Disse inntektene vil nok, med en forandring i demografien, utebli, og dermed kan ikke gjelden tilbakebetales. Dette skaper store tap, usikkerhet og mistillit, slik at økonomien får et skikkelig strukturproblem.

For det andre går produktiviteten vår ned. Per innbygger skaper vi ikke mer verdier i dag, enn vi gjorde for fem år siden. Dette vil fortsette å forverre seg, ettersom vi blir eldre og innvandringen i høy grad er lavkompetent. Veksten i norsk økonomi har i hovedsak vært pris- og ikke volumdrevet. Grunnen til at BNP har vokst er altså fordi det vi produserer har blitt mer ettertraktet og dermed dyrere, ikke fordi vi produserer mer per person. Denne vil trekkes ytterligere ned med høyere lavkompetent innvandring og eldrende befolkning.

Det hevdes ofte at sysselsettingen i Norge er høy, men når sentralbanken justerer for arbeidstid, så viser det seg at yrkesbefolkningen (15-64 år) i gjennomsnitt jobber 60 % av et normalårsverk på 1750 timer. Dette er under gjennomsnittet for OECD-landene (som ikke har olje) og ligger på 67 %(!!). For gode støtteordninger gis skylden for den lave yrkesaktiviteten. Vi må også huske på sammensetningen av de yrkesaktive, hvor en stor del er ansatt i det offentlige. Disse skal finansieres gjennom privat verdiskapning, noe som neppe vil la seg gjøre pga det høye kostnadsnivået innenlands.

Import blir stadig billigere, fordi kapasiteten ute er høy. Prisveksten er derfor lav, men pga høye lønninger går produksjonskostnadene hjemme opp og vi blir mindre konkurransedyktig. Handelsbalansen opprettholdes av at vi har en oljeindustri som står for 2/3 av eksporten. Økonomer liker å skille mellom BNP og fastlands-BNP. Dette er fordi man ønsker et mål på Norge ved å utelate det som foregår på sokkelen. Problemet med dette, er at ting som skjer på sokkelen har stor påvirkning på fastlandsnorge – blant annet gjennom feilslåtte sentralstyrte lønnsoppgjør, ekstrem stimulering i områder hvor oljeinntektene er (se bare på Stavanger og boligpriser og leiepriser for næringslokaler der). Det er klart at folk som jobber i oljesektoren og har høye lønninger vil stimulere næringslivet i de områdene hvor de bor. Sokkelen og fastlandet er integrert, og å skille disse fra hverandre er en umulig oppgave. Skjer det noe med sokkelen, så vil dette endre forventningene på fastlandet og ha store ringvirkninger i hele økonomien.

Siden det er veldig vanskelig å få til endringer av støtteordninger og organiserinig i offentlig sektor rent politisk, så forsøker de å reformere pensjonsavtaler slik at vi skal stå lenger i arbeid. Det argumenteres med at vi lever lenger, så det er rimelig at vi står lenger i yrkeslivet. Dette er i for seg rasjonelt, men selv om vi lever lenger, så betyr ikke det at vi er like produktive når vi er gamle. Det er heller ikke slik at man betales på bakgrunn av produktivitet, slik at gamle, trege arbeidere vil være veldig kostbare for bedriftene. De som jobber i stressende og krevende industri vil leve kortere, mens de som sitter i offentlig sektor vil leve lenger og gjøre byråkratiet enda mer tunggrodd og gammeldags. Man vil ikke få inn "nye krefter".

Kort sagt, så er det oljen som opprettholder velferdsstaten i Norge. Etterspørselen etter olje opprettholdes av velstandsveksten i vekstøkonomier som Kina, slik at vi neppe vil oppleve sterkt redusert oljepris. I tillegg vil politikken fremover farges av demografien. Eldrebølgen vil kreve bedre (dyrere) helsevesen, sterkt subsidierte medisiner, bedre (dyrere) eldreomsorg og generelt mer offentlig styring. Disse menneskene har vært vant til å få alt de peker på, og nå skal de trekke siste sug av statskassa. Siden de er flest, vil de vinne demokratiet, og dermed legge ytterligere trykk på de som er unge og produktive gjennom at skattene økes. Dette tvinger ned investerings- og arbeidslyst, og ved siden av generøse trygdeordninger vil dette trekke ned produktiviteten. Siden vi ikke lenger investerer og det blir klart at produktiviteten raser, vil troen på fremtidige inntekter svikte, og dermed vil gjeldsveksten avta, noe som legger press nedover på bolig- og aktivapriser. Siden store deler av befolkningen har det meste av verdiene sine i boligformue, vil denne evaporere og vi får en dyr bankkrise også her til lands. Denne vil stramme inn kredittveksten ytterligere, og i kjent stil vil det offentlige tære hardt på fondet vårt for å stimulere den synkende skuta.

Det stilles dessuten spørsmålstegn ved hvorvidt oljefondet vårt kaster av seg nok til å la grunnkapitalen stå urørt. Iflg. handlingsregelen skal man kunne hente ut realavkastningen av fondet, og denne er antatt til å være 4 %. Hvis vi antar inflasjon på 2 %, så betyr det at avkasningen av oljefondet skal være 6 % nominelt. Dette er på ingen måte tilfellet, og slik økonomien ser ut nå, så vil vi neppe oppleve at den blir 6 % heller. Vi tærer altså på fondet allerede, og grunnen til at det vokser er fordi vi spytter inn oljeinntekten etterhvert som de kommer.

Jeg har personlig ingen tro på at norsk økonomi er robust, slik den er i dag. Vi må bygge ned offentlig sektor, forenkle lovverket og avskaffe velferdsordningene inkrementelt, slik at folk har anledning til å tilpasse seg den nye situasjonen. Vi må kort sagt sørge for at det lønner seg å være produktiv, og at det lønne seg å komme til Norge for de mest ressurssterke. Dette er dessverre ikke det som vil skje. Vi vil fortsette å ha ekspansjon av velferdsstaten, og jo flere problemer vi får i økonomien, desto bredere vil den gripe om seg. De vil gå i motsatt retning av hva de bør gjøre. Sentralbanken har allerede innrømmet at renten ikke kan brukes for å hindre gjeldsveksten og boligprisutviklingen, fordi en høyere rente vil gi en ekstremt sterk krone. Dette vil gjøre eksportnæringen enda dårligere rustet, slik at man vil få en økning i arbeidsledighet der. Det igjen vil ha ringvirkninger ut i resten av økonomien, slik at ledigheten går opp også her. Ledighet gir store kostnader i forbindelse med omskolering og ledighetstrygd, og folk kan etterhvert få problemer med å betjene gjelden sin. Sentralbanken sier altså at det er finanspolitikken og ikke pengepolitikken som har hovedansvaret for å skyve Norge inn på rett spor.
-Henrik-
 
Innlegg: 287
Registrert: 24 Nov 2008, 23:21

Re: Fungerer velferdsstaten mindre dårlig her i nord-Europa?

Innlegg Ultima_Thule 09 Feb 2015, 16:09

Economic Lessons from Scandinavia

In my younger years, I oftentimes would have arguments with statists who wanted me to believe that countries in Northern Europe like Sweden “proved” that generous welfare states were compatible with economic prosperity.

Bilde

That doesn’t happen as often today because the Nordic nations in recent decades have not enjoyed rapid growth. Moreover, some of the nations – such as Sweden in the early 1990s and Iceland last decade – suffered from serious financial downturns.

So I stand by my position that free markets and small government are the recipe for prosperity.

That being said, there are still some interesting lessons to be learned from these countries.

As I’ve previously argued, the Nordic countries demonstrate that a big welfare state is “affordable” so long as countries are willing to accept less growth and so long as they are willing to compensate for high taxes and high spending with very pro-market policies in other areas.

Bilde

And that’s definitely the case. If you examine the Economic Freedom of the World data, you see that Nordic nations get fairly decent scores because they have very laissez-faire policies for regulation, trade, monetary policy, and property rights.

Yes, the fiscal burden of the welfare state slows growth and drags down their rankings, but they still do far better than other European countries that have big governments and a lot of intervention. Just think of France (#58), Italy (#79), and Spain (#51).

With this bit of background, let’s now look at two new and interesting articles about the extent to which the Nordic nations should be role models.

Our first story is from the Washington Post, and it’s authored by a British journalist who lives in Denmark. He starts by noting the inordinate amount of praise these countries receive.

The United States is in the midst of an episode of chronic Scandimania, brought on in part by the habitually high placing of Sweden and its similarly prosperous, egalitarian, collectivist neighbors — Denmark, Norway, Iceland and Finland — in global rankings of everything from happiness to lack of corruption.


But he then points out that these is trouble in the Nordic paradise.

The Washington Post is not immune to Scandinavia’s charms, recently marveling at how Danish branches of McDonald’s manage to pay their employees 2.5 times U.S. McDonald’s workers’ wages (clue: When about 75 percent of earnings disappear as income and consumption taxes, higher wages are more necessity than choice). …and last month the Times assured us that “A Big Safety Net and Strong Job Market Can Coexist. Just Ask Scandinavia.” (*Cough* unemployment is 5.6 percent in the United States, vs. 8.1 percent in Sweden, 8.9 percent in Finland and 6.4 percent in Denmark.) …And global and domestic events are conspiring to make life a little more uncertain for these former high achievers. …the Scandinavian model’s structural fissures are coming under increasing stress. …the Norwegians seem to have lost their parsimonious, workaholic, Lutheran mojo. Norwegians treat Friday as a “free day” and take more sick leave than anyone else in Europe, if not the world — a law enshrines their right to claim sick days even while on holiday.


The author continues, pointing out some serious warts.

Bilde
Sweden’s political establishment was subverting the democratic process. This has distracted from the slowing economy, increasing state and household debt levels, and one of the highest youth unemployment rates in Europe. …Denmark took a bigger hit than its neighbors following the 2008 global economic crisis, which increased pressure on its massive welfare state, funded by the highest taxes in the world. Household debt is the highest in Europe (any connection there, I wonder?). …along with the Norwegians they work among the fewest hours a year of any Europeans. …In Iceland, …ultra-Nordic social cohesion…led to the near-bankruptcy of the entire country.


And here are some more details that also don’t sound so encouraging.

These countries that do so well in life-satisfaction surveys also record the highest consumption of antidepressants in the world, and despite their reputation for gender equality, they have the highest rates of violence against women in Europe. …few Americans would truly embrace a Scandinavian-style society. The tax rates alone would likely be a sufficient deterrent. Though I’m a freelance journalist, I essentially work until Thursday lunchtime for the state. And it’s not as if the money that is left in my pocket goes all that far: These are fearfully expensive countries in which to live.


Here’s the bottom line from a balanced story.

Scandinavia is not the utopia that American liberals or the 11 million Americans of Nordic descent often make it out to be, just as it is not the quasi-commie, statist gulag that those on the right would often have us believe. …I’m not saying the Nordic miracle is over, but it was never a miracle. And it’s over.


Now let’s look at our second story, which was published by the New York Post.

Bilde

The tone is more negative, but it basically has the same message.

In the American liberal compass, the needle is always pointing to places like Denmark. Everything they most fervently hope for here has already happened there.


But there’s bad news in the land of the Northern Lights.

Here’s what he writes about Denmark.

Visitors say Danes are joyless to be around. Denmark suffers from high rates of alcoholism. In its use of antidepressants it ranks fourth in the world. (Its fellow Nordics the Icelanders are in front by a wide margin.) Some 5 percent of Danish men have had sex with an animal. Denmark’s productivity is in decline, its workers put in only 28 hours a week, and everybody you meet seems to have a government job. …Danes operate on caveman principles — if you find it, share it, or be shunned. Once your date with Daisy the Sheep is over, you’d better make sure your friends get a turn.


Though Daisy is lucky that she’s not on the tax rolls. The tax system in that nation is so oppressive that I’ve joked birthers should accuse Obama of having been born in Denmark.

In addition to paying enormous taxes — the total bill is 58 percent to 72 percent of income — Danes have to pay more for just about everything. Books are a luxury item. Their equivalent of the George Washington Bridge costs $45 to cross. …Health care is free — which means you pay in time instead of money. Services are distributed only after endless stays in waiting rooms. (The author brought his son to an E.R. complaining of a foreign substance that had temporarily blinded him in one eye and was turned away, told he had to make an appointment.) Pharmacies are a state-run monopoly, which means getting an aspirin is like a trip to the DMV.


But the author doesn’t just pick on Denmark.

Iceland’s famous economic boom turned out to be one of history’s most notorious real estate bubbles. …The success of the Norwegians — the Beverly Hillbillies of Europe — can’t be imitated. Previously a peasant nation, the country now has more wealth than it can spend: Colossal offshore oil deposits spawned a sovereign wealth fund that pays for everything. Finland, which tops the charts in many surveys (they’re the least corrupt people on Earth, its per-capita income is the highest in Western Europe and Helsinki often tops polls of the best cities), is also a leader in categories like alcoholism, murder (highest rate in Western Europe), suicide and antidepressant usage. …Booze-related disease is the leading cause of death for Finnish men, and second for women. …“Dark” doesn’t just describe winter in the Arctic suburbs, it applies to the Finnish character.


Sweden gets a lot of attention.

Immigration is associated in the Swedish mind with welfare (housing projects full of people on the dole) and with high crime rates (these newcomers being more than four times as likely to commit murder). Islamist gangs control some of the housing projects. Friction between “ethnic Swedes” and the immigrants is growing. Welfare states work best among a homogeneous people, and the kind of diversity and mistrust we have between groups in America means we could never reach a broad consensus on Nordic levels of social spending. Anyway, Sweden thought better of liberal economics too: When its welfare state became unsustainable (something savvy Danes are just starting to say), it went on a privatization spree and cut government spending from 67 percent of GDP to less than half.


And then there’s this excerpt about the Swedes, which makes me think it might be better to cohabit with a sheep in Copenhagen.

…a poll in which Swedes were asked to describe themselves, the adjectives that led the pack were “envious, stiff, industrious, nature-loving, quiet, honest, dishonest and xenophobic.” In last place were these words: “masculine,” “sexy” and “artistic.”


And here’s his conclusion.

Bilde

Scandinavia, as a wag in The Economist once put it, is a great place to be born — but only if you are average. …That’s Scandinavia for you, folks: Bland, wholesome, individual-erasing mush. But, hey, at least we’re all united in being slowly digested by the system.


Indeed, the Nordic focus on equality is so pervasive that it leads to unbelievably stupid policies.

P.S. There are some really creepy examples of failed government-run health care in Sweden.

    - A man who had his penis amputated because he was first misdiagnosed and then forced to wait five months for a follow-up examination.
    - Another man was forced to stitch up his own leg after a lengthy wait for medical treatment – and he then had to deal with insult added to injury when the bureaucrats reported him violating rules.
    - And another man with no legs was denied a motorized wheelchair because the government ruled that he didn’t necessarily have a permanent condition.

P.P.S. Though Sweden has wised up in many regards. After the crisis of the early 1990s, the country was a role model of spending restraint. Here’s a video on some of Sweden’s pro-market reforms in recent decades.

P.P.P.S. The single-most compelling piece of evidence about the superiority of the American system is that Swedes in America earn far more than Swedes in Sweden.

P.P.P.P.S. The second-most compelling piece of evidence about the limits of Nordic statism is that these nations became prosperous before big welfare state were imposed. I call this the paradox of Wagner’s Law.

P.P.P.P.P.S. Even Denmark is trying to cut back on the welfare state. Though that will be bad news for Lazy Robert.

https://danieljmitchell.wordpress.com/2 ... andinavia/ (med hyperlenker)
Ultima_Thule
 
Innlegg: 168
Registrert: 16 Jan 2010, 09:15

Forrige

Gå til Andre ideologier

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest