Egoisme

[Circumlocutor]

Jeg kan ikke helt se den prinsipielle forskjellen her. Hvorfor er det første tilfellet altruistisk men det andre ikke?

Folk som primært er opptatt av å hjelpe andre gjør dette uavhengig av noe egentlig ønske fra sin egen side, men heller fordi de føler en slags plikt. Hvis de hjelper andre fordi de selv får glede ut av det (feks) er ikke andre det primære målet deres - det er dem selv som er det. For å si jeg elsker deg må man kunne si jeg først :wink: . En person som Primært er opptatt av andre har fortrengt dette jeget, og her har du den prinsipielle forskjellen.

Hva hvis de føler glede når de hjelper andre selv om de har denne pliktfølelsen?

[L Y]

Da er det en blanding mellom altruisme og egoisme.

[Circumlocutor]

Da er det en blanding mellom altruisme og egoisme.

Men er det da galt?

[L Y]

Den egoistiske delen er ikke gal.

[Circumlocutor]

Den egoistiske delen er ikke gal. :)

Det er ikke et svar. Hva er det som da gjør den altrustiske delen gal?

[Arild Holta]

Jeg har gjentatte ganger gjort det klart at jeg snakker om den allment aksepterte definisjonen som brukes i dagligtale, og henvist til ordbokdefinisjoner på denne. Ut fra det er ikke min uttalelse selvmotsigende. Jeg var ikke en gang klar over at en slik filosofisk definisjon eksisterte. Dersom du vil argumentere videre fra denne vil jeg først vite hvordan du definerer 'egeninteresse': Smalt eller bredt? Setter en seg selv foran andre i alle sammenhenger, eller sier en kun at det er ens egne verdier og ønsker i bredeste forstand som skal danne grunnlag for ens avgjørelser?

Hvorfor gå inn i en ideologisk diskusjon om du ikke har en minste minimum av filosofisk innsikt.

Egoisme har en dagligtale betydning som er ulogisk.
Tar man direkte utgangspunkt i ordet i seg selv så blir det klarere.
Ser man på egoisme som filosofisk teori, så faller brikkene på plass.


Sunn, konstruktiv egoisme er et måste for et lykkelig liv.


Som den egoisten jeg er synes jeg det er viktig å leve noe oppofrende. Man er nemlig i behov av det selv om man skulle bli syk. De fleste blir da også gamle og skrøpelige og kan trenge et miljø og familie som ikke bare lar en dø i sin egen drit.

En rasjonell egoist må tenke på slikt. Derfor kan kjærlighet være egoistisk betinget.

[Arild Holta]

Svært mange av de prester jeg har sett intervjuet på TV i ulike religiøse programmer sier at de aldri kommer bort fra å ha en fundamental tvil på om Gud finnes eller ikke; de sier at de lever med en grunnleggende usikkerhet.

Sånn helt uten å være prest: Å tro på Gud er en del av meg. Likevel kan jeg på teoretisk grunnlag stille spørsmål til troen. Helt uten å føle tvil. Religiøse opplevelser kan være fantask inspirerende.

Religiøse mennesker er ofte i konstant tvil, og mange av dem frykter straffen i Helvetet - en straff de frykter fordi de er redd for at de ikke er religøse nok.

Religion er ikke en oppskrift på lykke, vil jeg si. (Men jeg har ingen statistikk på antallet som beskrivelsen ovenfor passer på.)

Religion er et veldig dårlig samlebegrep. Det er som å plassere kadaver og kjøttpålegg i samme klasse. Det har jeg forsåvidt opplevet fra en vegetarianer...

[Arild Holta]

Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Det Jesus anbefaler her er ren altruisme - man skal gi avkall på egne vedier til fordel for andre. Dette er ikke å være snill og grei og hjepsom, dette er å sette andre menneskers interesser høyere enn sine egne, dette er å ofre egne verdier til fordel for andre.

1. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.

Å slå på høyre kinn gjør man med venstre hånd. Det kan sikte til en nedverdigende skikk/behandling av slaver. Det ville ikke være rasjonell egoisme for en slave å sette seg opp mot dette. Slaven ville kun fått en dårligere posisjon/behandling.

2. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.

Å kaste bort tiden på bagateller er ikke rasjonell egoisme.

3. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.

Har noen maktmidler til slikt kan det være rasjonell egoisme å være på godfot med denne.

4. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Dette fordrer nødvendigvis at man har overskudd til dette. Å være vennlig og grei er ofte rasjonell egoisme.

[L Y]

Men er det da galt?

EDIT:

Den egoistiske delen er ikke gal.

Det er ikke et svar. Hva er det som da gjør den altrustiske delen gal?

Som du ser svarte jeg på det duspurte om. Når det gjelder hva som gjør den altruistiske delen gal kan jeg sikkert svare på det.
PS. Jeg kan ikke svare nå. Sitter på skolen og får vite om jeg kommer opp i muntlig om en halvtime.

[L Y]

Ok. Hvorfor det rasjonelt egoistiske er det riktige? Jeg tror at hver person ikke har noen forpliktelse ovenfor noen andre personer, bortsett fra når det gjelder å ikke starte vold eller tvang mot andre. Så hver person er fri til å gjøre det denne personen vil med livet sitt, og det er dette som er det rasjonelt egoistiske per min definisjon - å leve PRIMÆRT for seg selv (om man velger å gjøre dette gjennom å hjelpe andre, så er det greit fordi man blir drevet av sitt eget ego). Dette er et valg man tar - enten velger man å leve for seg selv, elelr så velger man å leve for andre. Jeg tror på å følge en måte konsekvent - og jeg tror at hvert menneskes lykke er det viktigste for hver person. Et menneske som utelukkende lever for andre føler ingen lykke, fordi man må ha kontakt med selve jeget for å føle lykke, eller, for å si det slik, altruisme per min definisjon er å leve primært for andre, uten å få lykke selv. Per min definisjon er derfor egoisme og altruisme to punkter en skala, der den ene er det som er din lykke, og det andre ikke er din lykke (fordi altruisme per min definisjon ikke er lykke for deg selv).
Så, det er slik, at hvis du velger å si at alt som er "pro-lykke" er rett, og alt som er "ikke-lykke" er galt, så er rasjonell egoisme det naturlig riktige.

Hva hvis de føler glede når de hjelper andre selv om de har denne pliktfølelsen?

Det er altså ikke fullstendig galt, de fleste mennesker i verden føler tross alt en blanding mellom altruisme og egoisme. Men siden jeg mener å ha identifisert det rette i rasjonell egoisme vil jeg følge dette konsekvent, og det er derfor jeg sier dette er delvis riktig, delvis bra, og det er den egoistiske delen som er bra. Derfor, hvorfor ikke gjøre noe du får total glede fra (uten pliktfølelsen), istedet for noe du bare får delvis glede, delvis pliktfølelse? Det er jo så syns å kaste bort livet sitt på noe man ikke føler glede for.

EDIT: Det fullstendig gale per min definisjon er faktisk ikke mulig, fordi man for å leve nødvendigvis har en tilkobling til jeg'et. Men jo lengre på den altruistiske veien man er, jo mer ulykkelig er man.

[Ultima_Thule]

Han er snill og grei og hjelpsom, og han, hvis han har noe å avse, gir bidrag til de som uforskyldt er kommet i en vanskelig situasjon.

Er Nettavisen-bloggeren Leif Knutsen i ferd med å oppdage dette?

Kanskje det å hjelpe andre egentlig er en egoistisk handling, eller altså gir så stor positiv avkastning at det er helt irrelevant om du får tilbake noe som helst.
http://leifern.blogg.no/1391431502_karma_er_nevrobiologi.html

[Vegard Martinsen]

Egoisme handler om det prinisppet som er motivet bak handlingen, ikke om effekten.

En lege hjelper sine pasienter enten hans motiv er eoisme eller altruisme:

Er han lege som egoist er han lege fordi han synes det er gøy å studere kropper og sykdommer og liker å romstere inne i kropper; er legen altruist er han det selv om han hater slike oppgaver - men han er lege fordi verden trenger leger.

Hvilken lege vil du velge dersom du har en alvorlig sykdom?