Kulturradikalismens død
Skrevet: 21 Jul 2009, 01:10http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dl ... /709547627
Han kalles «Fremskrittspartiets intellektuelle alibi», og har frontet uttrykket «kulturkamp». Asle Toje, som har foretatt flere reiser i Asia og Latin-Amerika, er doktor i Internasjonal politikk fra Cambridge. Han er forsker og jobber med utviklingsstudier og mikrokreditt ved BI.
– Hva er problemet med det du ser som kulturradikalismens dominans, ikke minst i mediene?
– Det har to sider. En ting er at det settet av sannheter vi har i Norge genererer mer og mer feildata. Det er stadig flere ting vi opplever i samfunnet og i hverdagen som viser seg ikke å være slik vi lærte at det var på skolen. For det andre: Fordi sosialdemokratiet etablerer en konsensus man holder seg innenfor, sorterte man den folkelige høyresiden ut av det offentlige ordskiftet: De kom rett og slett ikke på trykk. Avisene fremstilte det som om de kulturradikale ideene levde i beste velgående, men i kommentarspaltene under artiklene på nettet kom det frem en helt annen historie.
– Du har gitt uttrykk for at kulturradikalismen kommer i noen paradoksale situasjoner, ikke minst i forhold til multikulturalisme?
– I aller høyeste grad. Systemet forhindret at vi fikk tatt de nødvendige debattene. Istedenfor at vi tok debatten om den kanskje største omleggingen av den norske samfunnsideen siden starten av den sosialdemokratiske epoken rett etter krigen, ble multikulturalisme lurt inn bakdøren. Et eksempel er hijaben: Vi sniker den inn, men hvis det blir bråk, så får vi ta tak i det, da. Men debatten kom aldri, heller ikke nå når multikulturalismen smugles ut bakdøren igjen, uten at det innrømmes at den noen gang var en statsbærende ideologi.
– Men hvis Siv Jensen tar opp en sak, blir det jo absolutt debattert. Ikke minst blir det skarp kritikk i kulturradikalismens gamle høyborg Dagbladet?
– Dette er interessant. Hvordan føres den retorikken der? Det har faktisk overrasket meg i hvilken grad kulturradikalismens utfordrere må tåle veldig stygge karakteristikker. Det er helt rutinemessig å bli definert som rasist, det er helt vanlig å sammenligne oss med fascister. Å bli kalt løgner er bare en aperitiff! Samtidig er det de samme som i neste øyeblikk snur seg rundt og ikke vil ta debatten, for da får vi «danske tilstander», og det er så stygt. Til det sier jeg: Den stygge debatten er her allerede, og det er dere som står for den! Generelt unnslipper man helst de vanskelige debattene med fluktreplikken «det er ikke det dette handler om». Skal vi ikke heller snakke om ... klimaet? Vi er blitt injisert med et hat til herr og fru Menigmannsen, de som spiser biff med bearnaise og liker bilferie i Danmark. Men dette er jo et flertall i folket! Hvor kommer forakten for «disse Frp-erne» fra? Har ikke de som forakter dem familie selv?
– Også venstreradikale, som Magnus Marsdal, har kritisert denne forakten.
– Men da Klassekampen åpnet sine spalter for Human Rights Service, spurte Dagbladet forurettet om det ikke var en enighet om at de ikke skulle slippe til. Thomas Hylland Eriksen kommer med en innvandringstest han har funnet på selv, for så å si at du ikke kan få mene noe om innvandring hvis du ikke klarer testen hans. Erik Solheim mener at du ikke bør få uttale deg om bistand hvis du ikke kjenner sysselsettingsprosenten i Botswana. Mer og mer skulle folk umyndiggjøres, de var ikke troendes til å ha de riktige meningene. Men så kom Askeladden på banen, for hvem sto først i rekken for virkelig å forsvare de liberale rettighetene som talefrihet og likestilling da det virkelig stormet? Ikke de kulturradikale, som isteden valgte å gå først i toget og rope «Død over Israel». Nei, det var vanlige folk, og vanlige folks sunne bondevett har mye høyere troverdighet enn kulturradikalerne.
– Ville du gå så langt som til å hevde at en radikal elite forsøker seg på en avdemokratisering?
– Det har i hvert fall vært sterke tendenser til Brecht, altså ideen om å skaffe seg et annet folk. Jeg tror mange kulturradikale er skuffet over at folket ikke er kommet lenger. De har vel i sitt stille sinn spurt seg om det nå var noen god idé å gi stemmerett til folk hvis de misbruker den til å stemme på partier som ikke er stuerene. Men avdemokratisering? Jeg vil heller si umyndiggjøring. Det er noe som skjer med inngrodde makteliter: Kretsen blir stadig mindre, ekkomentaliteten blir sterkere og sterkere.
– Du har hevdet at dette ekkokammeret viser seg svært godt i bistandsdebatten. Hvordan?
– Bistand er et trist eksempel i norsk politikk. Tilhengere av bistand ble fanget av sin egen retorikk og endte opp med å eskalere, eskalere og eskalere langt utover det Norge har administrative ressurser til å kunne forvalte på en ansvarlig måte. Resultatet er blitt problemer under hver stein. I siste instans går Erik Solheim på en talerstol og krever at bistandsbransjen skal være en slags valgkamparbeidere for de rødgrønne: For hvis vi ikke vinner, da taper dere!
– Du snakker om «bistandsbransjen». Men er det ikke slik at staten vel spiller en viktig rolle i bistanden, og at man i tillegg har en bred vifte av forskjellige frivillige organisasjoner?
– Nei, nei, nei, det er ikke sånn det fungerer. Fra det øyeblikket da bistanden ble et integrert kompleks, store bistandsorganisasjoner valgte å kare til seg så mye som mulig av statlige penger og det ble en stor ubalanse mellom offentlige og private donasjoner, ble det vanskelig å være uavhengig. Min mening er at man ikke kan være uavhengig hvis man mottar penger fra den institusjonen man hevder å være uavhengig av. Det beste tegnet på dette er jo at bransjen utgjør en integrert karrierestige hvor en person kan sitte snart på den ene, snart på den andre siden.
– Men dette er jo en kritikk som finnes i massevis av land. I USA heter det å være inside the Beltway, altså en Washington-broiler?
– Jeg tror faktisk at Norge er spesielt ille. I de fleste land har man sterke motforestillinger mot såkalte Quangos, altså «Quasi Non-Governmental Organisations». Man må faktisk knesette et prinsipp om at du ikke er ikke-statlig hvis du er fullfinansiert av staten. Da er du en Quango. Politiseringen av staten, som har vært gjennomført med stor entusiasme i to tiår, er eksemplifisert med at Trond Giske ikke nøyer seg med å utnevne Ap-kolleger, men faktisk sine Ap-venner. Dette fordi Ap er en stor organisasjon hvor Giske tilhører en klan inne i partiet. Jonas Gahr Støre er også entusiastisk når det gjelder å gi sine venner jobber.
– Men det får jo konsekvenser å bryte reglene. Hva vil du for eksempel si om Ramin-Osmundsen-saken?
– At Manuela Ramin-Osmundsen ikke måtte gå av fordi hun brøt reglene, men fordi hun løy til Jens Stoltenberg og således brøt æreskodeksen innad i kameraderiet. Det var det utilgivelige, og de kappet hodet av henne uten å blunke. Men da hun i runden før forbrøt seg mot Grunnloven, da ga de henne bare en jobb i UD.
– Når det gjelder din kritikk av godhetsregimet innen bistand, hva er det som er så galt ved å være god?
– Bistand er bare én side av dette poenget. Mye av det kulturradikale hegemoniet er basert på det samme: Det er helt essensielt at når et formyndermenneske, som Jens Bjørneboe kaller det, tar makt, så er det ikke ut fra noen egeninteresse, tvi for en tanke, men for folkets skyld, hvilket folk skal vite. Bistanden, raseringen av skolen, de lave strafferammene for kriminelle, skjedde for folkets skyld. Men så kommer man til slutt til et punkt hvor sannhetene skal skiftes ut, og takk og lov for det, ingen ønsker å leve i middelalderen.
– Ifølge dr. Stockmann i En folkefiende varer en gjennomsnittlig sannhet sjelden mer enn 20 år?
– De «sannhetene» jeg snakker om har levd i 30 år, de har gått ut på dato og de lukter. Men altså: Systemet tar sikte på å holde mennesker ved makten så lenge som mulig. Systemet er ikke forandringsdyktig, et problem man løser ved å si at de som ikke står innenfor paradigmet ikke er stuerene, ja, at det faktisk er moralsk uakseptabelt ikke å være enig i paradigmet.
– Du har vært opptatt av forholdet mellom den kulturradikale skolen og den folkelige mottagelsen av den?
– Det var aldri noen gjensidig omfavnelse. En ting er at kulturradikalerne mente å snakke på vegne av dem Nils Christie gjerne kaller «de utstøtte». De utstøtte likte aldri kulturradikalerne like godt. Kulturradikalerne forsto aldri at de var noe så inni granskauen fremmedgjørende med sine fremmedord, med sine kontraintuitive resonnementer og dypfølte forakt for alt som var folkelig, inkludert sunt bondevett. Skolereformer ble presset ned i halsen på folk. Var det egentlig noen debatt om de reformene som ble gjennomført på 1990-tallet? Nei, ikke engang lærerne ble lyttet til. Og dermed har vi en skole i fritt fall.
– Men handler ikke skole om mer enn å score på Pisa-undersøkelser?
– Igjen «er det ikke dette det handler om». Og «hva er det nå egentlig de måler med dette Pisa?».
– Jo, men det hevdes at mange at IQ-tester kun måler din evne til å ta IQ-tester?
– Dette er problemet med å diskutere med konstruktivister, det er aldri noe fast punkt. George Orwell sa at folk er fullstendig i stand til å overbevise seg selv om ting de vet er gale, og når det blir ugjendrivelig bevist gjennom fakta at det de mener er galt, vil de skamløst vri på faktaene for å kunne beholde sine fordommer intakte. Denne prosessen kan fortsette i det uendelige.
– Du stiller deg også kritisk til tanken om at en straff kan være en forbrytelse mot den straffede.
– Ja, det der er noe vås. Vi skal straffe forbryterne av hensyn til ofrene. Jeg kjøper ikke bildungsideen om at fengsel bare skal være en ytterligere intensivering av det kulturradikale prosjektet overfor de innsatte.
– La oss hypotetisk tenke oss at en stadig større del av befolkningen har sin lojalitet til en helt annen religion og etikk enn det som har vært vanlig i Norge, kanskje et strengt religiøst, moralsk konservativ tankesystem, med en streng æreskodeks. Hvordan vil det innvirke på det kulturradikale prosjektet?
– Problemet ligger i at Norge begikk en svært bekvem feilslutning og satte likhetstegn mellom et multietnisk samfunn og et multikulturelt samfunn. Det man ikke ville se var at et multikulturelt samfunn neppe er forenlig med vår samfunnsmodell. Det er paradoksalt at det er Fremskrittspartiet som nå blir sverddrager for sosialdemokratiet mot kulturradikalerne.
– Men da forutsetter du at alternative kulturer ikke vil bidra til samfunnsbygging. Danske Rune Lykkeberg (se intervju forrige uke) sa til Morgenbladet at der innvandrergrupper har fått klar og konsis beskjed om å møte opp som alle andre, der har de faktisk gjort det, og integreringen styrkes.
– Jeg må si jeg er veldig imponert over hva man har fått til for innvandrere i Danmark. Det kan føres direkte tilbake til Anders Fogh Rasmussen, som jeg tror vil gå inn i historien som en av Skandinavias store statsmenn. Jeg kan nesten love deg at ingen nåværende norske politikere vil få et slikt ettermæle.
– Hva ligger bak ditt begrep om «kulturkamp»?
– Dagbladet spurte meg hvorfor jeg ønsket å starte en kulturkamp, som om Asle Toje kan starte opptøyer på en tom gate. I motsetning til kulturradikalerne har jeg ingen tro på intellektuelles evne til å styre samfunnet gjennom kronikker.
– Likevel skriver du en god del kronikker?
– Haha, vel, det vi ser er en løs føderasjon av forskjellige motkulturelle grupper som er enige om at de har fått nok. Og de er ufine nok til å stille vanskelige spørsmål og de foretar ikke noe tilbaketog når den store bannstrålen rettes mot dem med kommentarer som «Å, du er intolerant, du?». Meningen er jo at man da skal si unnskyld, det er man selvsagt ikke, og for øvrig holde munn. Men folk gjør ikke lenger det. Stadig flere samfunnsdebattanter går bare på, bannstråle eller ei. I Dagbladet vil de jo ha det til at dette er en del av en «vast right-wing conspiracy». Vi er visst et slags ny Bloomsbury-krets som møtes på et hemmelig sted utenfor Oslo, hvor vi bader nakne og leser dikt for hverandre, ha ha. Nei. Det vi skal se etter i kulturkampen er at de intellektuelle snur. Nå er de fleste intellektuelle veldig flinke til å snakke om det som var riktig i går, men enkelte har også et pusterør inn i det samfunnet de faktisk lever i. Når de intellektuelle vender seg mot det kulturradikale prosjektet, er det ferdig. Og det er det vi begynner å se nå.
Han kalles «Fremskrittspartiets intellektuelle alibi», og har frontet uttrykket «kulturkamp». Asle Toje, som har foretatt flere reiser i Asia og Latin-Amerika, er doktor i Internasjonal politikk fra Cambridge. Han er forsker og jobber med utviklingsstudier og mikrokreditt ved BI.
– Hva er problemet med det du ser som kulturradikalismens dominans, ikke minst i mediene?
– Det har to sider. En ting er at det settet av sannheter vi har i Norge genererer mer og mer feildata. Det er stadig flere ting vi opplever i samfunnet og i hverdagen som viser seg ikke å være slik vi lærte at det var på skolen. For det andre: Fordi sosialdemokratiet etablerer en konsensus man holder seg innenfor, sorterte man den folkelige høyresiden ut av det offentlige ordskiftet: De kom rett og slett ikke på trykk. Avisene fremstilte det som om de kulturradikale ideene levde i beste velgående, men i kommentarspaltene under artiklene på nettet kom det frem en helt annen historie.
– Du har gitt uttrykk for at kulturradikalismen kommer i noen paradoksale situasjoner, ikke minst i forhold til multikulturalisme?
– I aller høyeste grad. Systemet forhindret at vi fikk tatt de nødvendige debattene. Istedenfor at vi tok debatten om den kanskje største omleggingen av den norske samfunnsideen siden starten av den sosialdemokratiske epoken rett etter krigen, ble multikulturalisme lurt inn bakdøren. Et eksempel er hijaben: Vi sniker den inn, men hvis det blir bråk, så får vi ta tak i det, da. Men debatten kom aldri, heller ikke nå når multikulturalismen smugles ut bakdøren igjen, uten at det innrømmes at den noen gang var en statsbærende ideologi.
– Men hvis Siv Jensen tar opp en sak, blir det jo absolutt debattert. Ikke minst blir det skarp kritikk i kulturradikalismens gamle høyborg Dagbladet?
– Dette er interessant. Hvordan føres den retorikken der? Det har faktisk overrasket meg i hvilken grad kulturradikalismens utfordrere må tåle veldig stygge karakteristikker. Det er helt rutinemessig å bli definert som rasist, det er helt vanlig å sammenligne oss med fascister. Å bli kalt løgner er bare en aperitiff! Samtidig er det de samme som i neste øyeblikk snur seg rundt og ikke vil ta debatten, for da får vi «danske tilstander», og det er så stygt. Til det sier jeg: Den stygge debatten er her allerede, og det er dere som står for den! Generelt unnslipper man helst de vanskelige debattene med fluktreplikken «det er ikke det dette handler om». Skal vi ikke heller snakke om ... klimaet? Vi er blitt injisert med et hat til herr og fru Menigmannsen, de som spiser biff med bearnaise og liker bilferie i Danmark. Men dette er jo et flertall i folket! Hvor kommer forakten for «disse Frp-erne» fra? Har ikke de som forakter dem familie selv?
– Også venstreradikale, som Magnus Marsdal, har kritisert denne forakten.
– Men da Klassekampen åpnet sine spalter for Human Rights Service, spurte Dagbladet forurettet om det ikke var en enighet om at de ikke skulle slippe til. Thomas Hylland Eriksen kommer med en innvandringstest han har funnet på selv, for så å si at du ikke kan få mene noe om innvandring hvis du ikke klarer testen hans. Erik Solheim mener at du ikke bør få uttale deg om bistand hvis du ikke kjenner sysselsettingsprosenten i Botswana. Mer og mer skulle folk umyndiggjøres, de var ikke troendes til å ha de riktige meningene. Men så kom Askeladden på banen, for hvem sto først i rekken for virkelig å forsvare de liberale rettighetene som talefrihet og likestilling da det virkelig stormet? Ikke de kulturradikale, som isteden valgte å gå først i toget og rope «Død over Israel». Nei, det var vanlige folk, og vanlige folks sunne bondevett har mye høyere troverdighet enn kulturradikalerne.
– Ville du gå så langt som til å hevde at en radikal elite forsøker seg på en avdemokratisering?
– Det har i hvert fall vært sterke tendenser til Brecht, altså ideen om å skaffe seg et annet folk. Jeg tror mange kulturradikale er skuffet over at folket ikke er kommet lenger. De har vel i sitt stille sinn spurt seg om det nå var noen god idé å gi stemmerett til folk hvis de misbruker den til å stemme på partier som ikke er stuerene. Men avdemokratisering? Jeg vil heller si umyndiggjøring. Det er noe som skjer med inngrodde makteliter: Kretsen blir stadig mindre, ekkomentaliteten blir sterkere og sterkere.
– Du har hevdet at dette ekkokammeret viser seg svært godt i bistandsdebatten. Hvordan?
– Bistand er et trist eksempel i norsk politikk. Tilhengere av bistand ble fanget av sin egen retorikk og endte opp med å eskalere, eskalere og eskalere langt utover det Norge har administrative ressurser til å kunne forvalte på en ansvarlig måte. Resultatet er blitt problemer under hver stein. I siste instans går Erik Solheim på en talerstol og krever at bistandsbransjen skal være en slags valgkamparbeidere for de rødgrønne: For hvis vi ikke vinner, da taper dere!
– Du snakker om «bistandsbransjen». Men er det ikke slik at staten vel spiller en viktig rolle i bistanden, og at man i tillegg har en bred vifte av forskjellige frivillige organisasjoner?
– Nei, nei, nei, det er ikke sånn det fungerer. Fra det øyeblikket da bistanden ble et integrert kompleks, store bistandsorganisasjoner valgte å kare til seg så mye som mulig av statlige penger og det ble en stor ubalanse mellom offentlige og private donasjoner, ble det vanskelig å være uavhengig. Min mening er at man ikke kan være uavhengig hvis man mottar penger fra den institusjonen man hevder å være uavhengig av. Det beste tegnet på dette er jo at bransjen utgjør en integrert karrierestige hvor en person kan sitte snart på den ene, snart på den andre siden.
– Men dette er jo en kritikk som finnes i massevis av land. I USA heter det å være inside the Beltway, altså en Washington-broiler?
– Jeg tror faktisk at Norge er spesielt ille. I de fleste land har man sterke motforestillinger mot såkalte Quangos, altså «Quasi Non-Governmental Organisations». Man må faktisk knesette et prinsipp om at du ikke er ikke-statlig hvis du er fullfinansiert av staten. Da er du en Quango. Politiseringen av staten, som har vært gjennomført med stor entusiasme i to tiår, er eksemplifisert med at Trond Giske ikke nøyer seg med å utnevne Ap-kolleger, men faktisk sine Ap-venner. Dette fordi Ap er en stor organisasjon hvor Giske tilhører en klan inne i partiet. Jonas Gahr Støre er også entusiastisk når det gjelder å gi sine venner jobber.
– Men det får jo konsekvenser å bryte reglene. Hva vil du for eksempel si om Ramin-Osmundsen-saken?
– At Manuela Ramin-Osmundsen ikke måtte gå av fordi hun brøt reglene, men fordi hun løy til Jens Stoltenberg og således brøt æreskodeksen innad i kameraderiet. Det var det utilgivelige, og de kappet hodet av henne uten å blunke. Men da hun i runden før forbrøt seg mot Grunnloven, da ga de henne bare en jobb i UD.
– Når det gjelder din kritikk av godhetsregimet innen bistand, hva er det som er så galt ved å være god?
– Bistand er bare én side av dette poenget. Mye av det kulturradikale hegemoniet er basert på det samme: Det er helt essensielt at når et formyndermenneske, som Jens Bjørneboe kaller det, tar makt, så er det ikke ut fra noen egeninteresse, tvi for en tanke, men for folkets skyld, hvilket folk skal vite. Bistanden, raseringen av skolen, de lave strafferammene for kriminelle, skjedde for folkets skyld. Men så kommer man til slutt til et punkt hvor sannhetene skal skiftes ut, og takk og lov for det, ingen ønsker å leve i middelalderen.
– Ifølge dr. Stockmann i En folkefiende varer en gjennomsnittlig sannhet sjelden mer enn 20 år?
– De «sannhetene» jeg snakker om har levd i 30 år, de har gått ut på dato og de lukter. Men altså: Systemet tar sikte på å holde mennesker ved makten så lenge som mulig. Systemet er ikke forandringsdyktig, et problem man løser ved å si at de som ikke står innenfor paradigmet ikke er stuerene, ja, at det faktisk er moralsk uakseptabelt ikke å være enig i paradigmet.
– Du har vært opptatt av forholdet mellom den kulturradikale skolen og den folkelige mottagelsen av den?
– Det var aldri noen gjensidig omfavnelse. En ting er at kulturradikalerne mente å snakke på vegne av dem Nils Christie gjerne kaller «de utstøtte». De utstøtte likte aldri kulturradikalerne like godt. Kulturradikalerne forsto aldri at de var noe så inni granskauen fremmedgjørende med sine fremmedord, med sine kontraintuitive resonnementer og dypfølte forakt for alt som var folkelig, inkludert sunt bondevett. Skolereformer ble presset ned i halsen på folk. Var det egentlig noen debatt om de reformene som ble gjennomført på 1990-tallet? Nei, ikke engang lærerne ble lyttet til. Og dermed har vi en skole i fritt fall.
– Men handler ikke skole om mer enn å score på Pisa-undersøkelser?
– Igjen «er det ikke dette det handler om». Og «hva er det nå egentlig de måler med dette Pisa?».
– Jo, men det hevdes at mange at IQ-tester kun måler din evne til å ta IQ-tester?
– Dette er problemet med å diskutere med konstruktivister, det er aldri noe fast punkt. George Orwell sa at folk er fullstendig i stand til å overbevise seg selv om ting de vet er gale, og når det blir ugjendrivelig bevist gjennom fakta at det de mener er galt, vil de skamløst vri på faktaene for å kunne beholde sine fordommer intakte. Denne prosessen kan fortsette i det uendelige.
– Du stiller deg også kritisk til tanken om at en straff kan være en forbrytelse mot den straffede.
– Ja, det der er noe vås. Vi skal straffe forbryterne av hensyn til ofrene. Jeg kjøper ikke bildungsideen om at fengsel bare skal være en ytterligere intensivering av det kulturradikale prosjektet overfor de innsatte.
– La oss hypotetisk tenke oss at en stadig større del av befolkningen har sin lojalitet til en helt annen religion og etikk enn det som har vært vanlig i Norge, kanskje et strengt religiøst, moralsk konservativ tankesystem, med en streng æreskodeks. Hvordan vil det innvirke på det kulturradikale prosjektet?
– Problemet ligger i at Norge begikk en svært bekvem feilslutning og satte likhetstegn mellom et multietnisk samfunn og et multikulturelt samfunn. Det man ikke ville se var at et multikulturelt samfunn neppe er forenlig med vår samfunnsmodell. Det er paradoksalt at det er Fremskrittspartiet som nå blir sverddrager for sosialdemokratiet mot kulturradikalerne.
– Men da forutsetter du at alternative kulturer ikke vil bidra til samfunnsbygging. Danske Rune Lykkeberg (se intervju forrige uke) sa til Morgenbladet at der innvandrergrupper har fått klar og konsis beskjed om å møte opp som alle andre, der har de faktisk gjort det, og integreringen styrkes.
– Jeg må si jeg er veldig imponert over hva man har fått til for innvandrere i Danmark. Det kan føres direkte tilbake til Anders Fogh Rasmussen, som jeg tror vil gå inn i historien som en av Skandinavias store statsmenn. Jeg kan nesten love deg at ingen nåværende norske politikere vil få et slikt ettermæle.
– Hva ligger bak ditt begrep om «kulturkamp»?
– Dagbladet spurte meg hvorfor jeg ønsket å starte en kulturkamp, som om Asle Toje kan starte opptøyer på en tom gate. I motsetning til kulturradikalerne har jeg ingen tro på intellektuelles evne til å styre samfunnet gjennom kronikker.
– Likevel skriver du en god del kronikker?
– Haha, vel, det vi ser er en løs føderasjon av forskjellige motkulturelle grupper som er enige om at de har fått nok. Og de er ufine nok til å stille vanskelige spørsmål og de foretar ikke noe tilbaketog når den store bannstrålen rettes mot dem med kommentarer som «Å, du er intolerant, du?». Meningen er jo at man da skal si unnskyld, det er man selvsagt ikke, og for øvrig holde munn. Men folk gjør ikke lenger det. Stadig flere samfunnsdebattanter går bare på, bannstråle eller ei. I Dagbladet vil de jo ha det til at dette er en del av en «vast right-wing conspiracy». Vi er visst et slags ny Bloomsbury-krets som møtes på et hemmelig sted utenfor Oslo, hvor vi bader nakne og leser dikt for hverandre, ha ha. Nei. Det vi skal se etter i kulturkampen er at de intellektuelle snur. Nå er de fleste intellektuelle veldig flinke til å snakke om det som var riktig i går, men enkelte har også et pusterør inn i det samfunnet de faktisk lever i. Når de intellektuelle vender seg mot det kulturradikale prosjektet, er det ferdig. Og det er det vi begynner å se nå.