Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Diskusjon om psykologi, epistemologi og metafysikk (fri vilje, begrepsdannelse, o.l.).

Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg carl 04 Okt 2012, 10:14

Aksiomene "existence exists" og "consciousness" er aksiomer fordi de er selv-validerende, altså må benyttes i et forsøk på å motbevise de.
Den delen av identitetsloven som sier at alt som eksisterer må ha identitet er også selv-validerende fordi et forsøk på motbevis fordrer at noen utfører forsøket. Men jeg kan ikke se utover dette at identitetsloven har aksiomatisk grunnlag for å si noe om entiteter forøvrig: et forsøk på å motbevise identitetsloven må som nevnt utføres av noen/noe, men hvordan følger det at denne utførende identiteten har begrensninger (kun kan ha én identitet, ikke kan skifte identitet etc)? Det eneste som kreves for å belyse identitetsloven er jo at en eller annen identitet av ett eller annet slag eksisterer til en beleilig tid for å bistå valideringen av aksiomet.

To have an identity means to have a single identity; an object cannot have two identities.

Hvorfor ikke?

For meg virker det som om identitetsloven er postulert med betingelse i våre begrensninger i empirisk observasjon. Eksempelvis: på makronivå har observerbare gjenstander én identitet, mens som kvantefysikk foreslår, bryter denne loven sammen når vi utvider observasjonen av virkeligheten til å gjelde mikronivå).

Håper på å bli satt på plass her :)
carl
 
Innlegg: 109
Registrert: 02 Des 2010, 16:02

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 05 Okt 2012, 07:04

To have an identity means to have a single identity; an object cannot have two identities.
Hvorfor ikke?

For meg virker det som om identitetsloven er postulert med betingelse i våre begrensninger i empirisk observasjon. Eksempelvis: på makronivå har observerbare gjenstander én identitet, mens som kvantefysikk foreslår, bryter denne loven sammen når vi utvider observasjonen av virkeligheten til å gjelde mikronivå).


La meg først si at det ikke er slik at det på mikronivå finnes observerbare gjenstander som har flere identiteter.

Ja, det er riktig at kvantefysikken foreslår det, men grunnlaget for dette forslaget er at fysikere som ikke slutter opp om identitetsloven tolker kompliserte måleresultater som om de innbærer at identitetsloven ikke gjelder.

Det er altså ikke slik at resultater innen kvantefysikk viser at identitetsloven ikke gjelder, det er motsatt: filosofi kommer først, filosofi legger premisser for tolkning, og nå fysikere først har gått med på at identitetsloven ikke gjelder, så er det lett for dem å slutte å lete etter rasjonelle forklaringer og godta at selvmotsigelser finnes (på mikronivå).

Når det gjelder filosofiske grunnpremisser så må man bare foreta at valg: det er umulig ved argumenter å overbevise en som har tatt et valg og som står på dette om at hans valg er feil.

Objektivismens tre aksiomer - eksistens, identitet, bevisshet - er dog opplagte, men man kan ikke bevise dem, de er grunnlaget for bevis. Mht identitetloven så er det opplagt at den gjelder på makronivå, men så er spørsmålet: hvorfor skulle den da ikke gjelde på mikronivå? Hvorfor skulle det være slik at dersom objekter blir mindre og mindre så er det plutselig slik at de blir fundamantalt annerledes?

Igjene, det er ikke slik at resultater innen moderne fysikk har vist at identitetsloven ikke gjelder.

Som en ytterligere begrunnelse for dette kan man lese om hvor irrasjonelle de fysikere var som forfektet dette bruddet på identitetsloven.

Skal lete frem en artikkel om dette siste som jeg la ut på dette forum for noen måneder siden.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 05 Okt 2012, 07:06

Her er innlegget jeg lovet å finne i innlegget over:

Som kjent var det Bohr og Einstein som var de primære frontfigurene på hver side i striden om tolkningen av kvantemekanikken. Einstein mente at “gud spiller ikke terning med universet”, dvs. han mente at identitetsloven og årsakloven gjelder, mens Bohr reelt sett var en mystiker som gikk god for all mulig irrasjonalitet. Det var som kjent Bohr som fikk gjennomslag og som nå er dominerende på dette feltet.

Nå er jeg blitt kjent med at det var en ung fysiker, John Clarke Slater, som i utgangspunktet var på samme side som Einstein, men som under et besøk hos Bohr i 1923-24 fikk oppleve Bohr i praksis.

Slater ga et intervju som ligger her: http://www.aip.org/history/ohilist/4892_1.html

Intervjuet er langt og anbefales ikke, men det mest interessante er klippet ut og ligger her:

Slater forteller (uthevelser av VM): I went there. Bohr was very nice, he invited me to Christmas dinner, I told him about my ideas, he felt these were fine, "But, you see, they're much too definite. Now we cannot have this exact conservation. We must not think too specifically about the photons. We don't have photons like that." In other words, he wanted to make the whole thing just as vague as he could. Kramers was always Bohr's "yes-man" and wanted to do exactly the same thing. He said "This is a fine idea, if we will modify it in such and such ways." That was the last I saw of it.

Bohr and Kramers wrote the paper, they invited me to sign it, the letter to Nature was the first paragraph out of the paper, they invited me to sign it, take it or leave it. This was my experience with Mr. Bohr and Mr. Kramers. Since then, it has developed in a very interesting way, namely, that I was right and they were wrong. They didn't realize this until Mr. Bothe came along with his experiment showing that the photons were really there. So I completely failed to make connection with Bohr. I could have made connections with Kramers if it hadn't been for Bohr, but Kramers was completely playing Bohr's game.

No, no, they wrote it. They kept me in the back room—or they kept me in the front room while they went in the back room—and they wrote it and kept on changing it, and they would ask me, would I agree with the change; I would agree with the change all right. You notice that the paper was sent in at the end of January. I got there at the end of December. Presumably it was several days after I got there that I told my ideas to them. Bohr immediately liked some parts of it so much that he gave a talk, I guess it was in Danish in his local seminar about it. He and Kramers sat right down to write it, and they got it done during January. As I say, the changes they made I didn't like, but I didn't see that I could fight against them.

I was all in favor of letting the energy be the energy of the photons, saying that the wave did not carry energy, that the energy was conserved and it was conserved because photons carried it when they went from one—when you ejected a photon from an atom, it was conservation. If you had slightly different frequencies at different times the atom would come off with slightly different energies and therefore the breadth of its energy band and the photons would come out slightly differently. No, I was in favor of exact conservation. Now we will come to the point which is that those papers were dictated by Bohr and Kramers very much against my wishes. I fought with them so seriously that I've never had any respect for those people since. I had a horrible time in Copenhagen.

I always approach a problem in the sense of wanting to be able to make it definite and work out the details. I feel that if you can't work out the details you can't be sure it's right. I have a great distrust of the hand-waving approach to anything. I had supposed, when I went to Copenhagen, that although Bohr's papers looked like hand-waving, they were just covering up all the mathematics and careful thought that had gone on underneath.

The thing I convinced myself of after a month, was that there was nothing underneath. It was all just hand waving
. I just said, "I'm not going to content myself with this, I'm going to go ahead and see if I can't work out a physical picture without much thought that it was the correct one, which at least would show that these ideas can be made to hang together logically."

So I tried to see if any set of hypotheses could be hung together that would be somewhat logical. I think that the final result was that I could do this. Well, I was working on that. Bohr was contemptuous of it. He would have nothing whatever to do with it. He said he wasn't interested in looking at it or anything like it. Same way with Kramers. They just had no use whatever for this. So I decided I had no use whatever for being around them, I went away. And I've never had any respect for Mr. Bohr since.

Bohr always would always go in for this remark, "You cannot really explain it in the framework of space and time." By God, I was determined I was going to explain it in the framework of space and time. In other words, that was Bohr's point of view on everything, and that was the fundamental difference of opinion between us.

Bohr was fundamentally of a mystical turn of mind and I'm fundamentally of a matter-of-fact turn of mind.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg carl 05 Okt 2012, 10:19

Takk for tilbakemelding! Jeg leser for tiden om de moderne fysikernes tryllerier i Peikoff's "DIM Hypothesis" og det var også interessant å lese utdraget om Bohr som du postet.

Jeg forstår at identitetsloven er nødvendig, men opplever fortsatt at den er et postulat som reflekterer en induktiv antakelse om hele virkeligheten i motsetning til aksiomene eksistens og bevissthet som er innlysende.

Eksistens er opplagt: det gir ikke mening å sette spørsmålstegn ved om dette aksiomet gjelder hele virkeligheten, ettersom den ultimate beskrivelsen av virkeligheten er at den eksisterer.

Bevissthet er opplagt: det at man er i stand til å sette spørsmålstegn ved aksiomer til å begynne med er en belysning av dets faktum.

Men identitetsloven er, slik jeg ser det, gjenstand for empirisk usikkerhet mht. hva som omfattes av den og er dermed ikke opplagt. La oss si (noe søkt) at det som begrenser objekter til sine entitative rammer ikke er ontologiske egenskaper ved virkeligheten, men fysiske kraftfelt. Vi er i stand til å observere at objekter rundt oss tilfredsstiller det vi kaller identitetsloven, men vi kan ikke si noe om det uobserverte. Jeg hinter da ikke til noe platonisk idéhimmel som er utilgjengelig for observasjon, men snarere om andre galakser i universet som har identitets-"kraftfelt" med andre fysiske konstanter som tillater f.eks. > 1 identitet pr objekt.

La meg legge til at jeg er helt enig ditt poeng: hvorfor skulle ikke identitetsloven gjelde på alle nivåer (makro+mikro) og overalt? Men jeg sliter fortsatt med å se hva som gjør at identitet med sine avledede begrensninger er universalt og dermed et opplagt aksiom, fremfor en "occam's razor" antakelse om virkeligheten og dermed et postulat.
carl
 
Innlegg: 109
Registrert: 02 Des 2010, 16:02

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 05 Okt 2012, 10:58

identitetsloven er nødvendig, men [jeg] opplever fortsatt at den er et postulat


Tror ikke det blir riktig å si det slik; postulater er egentlig ubegrunnede (eller svært svakt begrunnet), mens identitelsoven er basert på all erfaring vi har og er en forutsetning for all kunnskap.

Bokmålsordboka har dog følgende: "filos: læresetning som ikke kan bevises, men som likevel må forutsettes"

Det er vanlig å betrakte aksiomer som vilkårlige utgangspunkter, men Objektivismens syn på aksiomer er at de er identifiseringer av uunngåelige filosofiske sannheter.

Vi er i stand til å observere at objekter rundt oss tilfredsstiller det vi kaller identitetsloven, men vi kan ikke si noe om det uobserverte.


Vel, vi kan slutte fra det observerte til det uobserverte.

Poenget er at dette er en almengyldig lov, den kan ikke bare gjelde delvis eller på noen områder: enten overalt eller ingen steder.

Og det er ikke slik at det finnes noe som er observert som tyder på at den ikke gjelder, påstander om at den ikke gjelder er kun tolkninger foretatt av folk som før tolkningen av filosofiske grunner mener at den ikke gjelder.

Identitelsoven sier bare at det som eksisterer har bestemte egenskaper (og disse kan være mange og de kan være vanskelige å få oversikt over), den sier ikke at ting ikke kan være veldig rare og oppføre seg på måter som vi i dag ikke forstår.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Evans 05 Okt 2012, 12:12

Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt over dette, men carls hovedpoeng, at identitetslovens aksiomatiske karakter er svakere enn de to andre, er ganske overbevisende. Identitetslovens er potensielt overprøvbar uten at man må benytte identitetsloven til å motbevise den samme loven. Hvordan en sånn verden vil se ut tør jeg knapt forestille meg, men så er kvanteverdenen også pussig nok til at den inneholder det som på makronivå kalles selvmotsigelse. Hvis man er tilhenger av øvelsen moving the goalpost, så kan man kanskje si at kvanteverden genererer virkeligheten mer enn de er en del av den, men det virker noget søkt.
Evans
 
Innlegg: 142
Registrert: 05 Sep 2005, 10:19

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Onarki 05 Okt 2012, 20:33

Jeg har utviklet en måte å gi Rands argumentasjonsrekke mer "kjøtt på beinet" slik at både natur og identitet får en klarere definisjon. Vi starter med den helt grunnleggende observasjonen at vi kan dele inn vår bevissthetsstrøm i to grunnleggende forskjellige opplevelser: 1) den delen vi kan forandre på og 2) den delen vi ikke kan forandre på. Den delen vi kan forandre på er det vi omtaler som vår frie vilje (bevissthet), og den delen vi ikke kan forandre på kaller vi for natur (eksistens). Vi kan altså direkte observere i vår bevissthetsstrøm at vi har fri vilje og at det må finnes noe utenfor vår kontroll, noe ytre som vi ikke kan forandre på. Dette gir oss empirisk grunnlag for å definere natur som "det som ikke lar seg forandre."

Begrepene eksistens, natur, absolutt og identitet er mer eller mindre synonymer, men med forskjellig fokus. Ordet "absolutt" brukes normalt i dag i betydningen evig/uforanderlig. Jeg vil argumentere med at ordet har blitt brukt med en overnaturlig komponent og at den opprinnelige fulle betydningen av ordet er "uforanderlig sett fra Guds perspektiv." Siden Gud er evig må også da det absolutte være konstant og aldri forandre seg til all evig tid. Men vi ønsker ingen overnaturlige komponenter i en naturfilosofi og derfor har jeg tillatt meg å sekularisere begrepet absolutt ved å bringe det ned på jorden: absolutt = "uforanderlig for OSS." (eller generelt uforanderlig for ting som er i universet). Det betyr at en absolutt er alle de tingene vi ikke kan gjøre noe med. Gravitasjonsloven er en absolutt. Vi kan ikke forandre loven. Kanskje kan vi forandre loven en gang i fremtiden hvis vi oppdager kul teknologi (antigravitasjon) men per i dag akkurat nå lar den seg ikke forandre på og derfor er den en absolutt.

Uforanderlig betyr altså ikke statisk, konstant til evig tid. Selv ting som er i forandring kan være absolutter. Det betyr bare at VI (og andre ting i universet) ikke kan forandre på dem. En annen måte å si dette på er at vi er *begrenset*, og det er denne siden begrepet "identitet" griper fatt i. Alle ting i universet har begrensninger og dette betyr at de ikke kan oppføre seg helt vilkårlig. At eksistens er identitet fanger simpelthen inn det selvinnlysende faktum at ting er hva de er. A er A. Alternativet til at eksistens er identitet er at mirakler er mulige. Det motsatte av identitet er mirakel. Håper dette hjelper litt.
Onarki
 
Innlegg: 2249
Registrert: 03 Apr 2005, 14:13

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 06 Okt 2012, 06:00

Evans skrev: ... Hvordan en sånn verden vil se ut tør jeg knapt forestille meg,


Nettopp!

men så er kvanteverdenen også pussig nok til at den inneholder det som på makronivå kalles selvmotsigelse.


Nei, den er ikke det, dvs. den er ikke slik at identitetsloven ikke gjelder.

Jeg siterer fra noe jeg skrev tidligere:

Og det er ikke slik at det finnes noe som er observert som tyder på at den ikke gjelder, påstander om at den ikke gjelder er kun tolkninger foretatt av folk som før tolkningen av filosofiske grunner mener at den ikke gjelder.


Ja, man har mange uløste problemer, men da kan man gjøre en av to ting:

1) Lete videre
2) Slutte å lete fordi man aksepterer at svar ikke finnes, dvs. at fundamentale aksiomer ikke gjelder, dvs. at universet er uforståelig.

De som har et rasjonelt utgangspunkt velger 1), de som ikke har det velger 2).
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 06 Okt 2012, 06:07

Aristoteles om identitetsloven, dvs, om "Proofs of the law of contradiction" fra "Metafysikken",

http://classics.mit.edu/Aristotle/metaphysics.4.iv.html


Part 4 "



"There are some who, as we said, both themselves assert that it is possible for the same thing to be and not to be [VM: dvs å være i strid med identitetsloven ], and say that people can judge this to be the case. And among others many writers about nature use this language. But we have now posited that it is impossible for anything at the same time to be and not to be, and by this means have shown that this is the most indisputable of all principles [uthvet her].-Some indeed demand that even this shall be demonstrated, but this they do through want of education, for not to know of what things one should demand demonstration, and of what one should not, argues want of education. For it is impossible that there should be demonstration of absolutely everything (there would be an infinite regress, so that there would still be no demonstration); but if there are things of which one should not demand demonstration, these persons could not say what principle they maintain to be more self-evident than the present one.

"We can, however, demonstrate negatively even that this view is impossible, if our opponent will only say something; and if he says nothing, it is absurd to seek to give an account of our views to one who cannot give an account of anything, in so far as he cannot do so. For such a man, as such, is from the start no better than a vegetable. Now negative demonstration I distinguish from demonstration proper, because in a demonstration one might be thought to be begging the question, but if another person is responsible for the assumption we shall have negative proof, not demonstration. The starting-point for all such arguments is not the demand that our opponent shall say that something either is or is not (for this one might perhaps take to be a begging of the question), but that he shall say something which is significant both for himself and for another; for this is necessary, if he really is to say anything. For, if he means nothing, such a man will not be capable of reasoning, either with himself or with another. But if any one grants this, demonstration will be possible; for we shall already have something definite. The person responsible for the proof, however, is not he who demonstrates but he who listens; for while disowning reason he listens to reason. And again he who admits this has admitted that something is true apart from demonstration (so that not everything will be 'so and not so').

"First then this at least is obviously true, that the word 'be' or 'not be' has a definite meaning, so that not everything will be 'so and not so'. Again, if 'man' has one meaning, let this be 'two-footed animal'; by having one meaning I understand this:-if 'man' means 'X', then if A is a man 'X' will be what 'being a man' means for him. (It makes no difference even if one were to say a word has several meanings, if only they are limited in number; for to each definition there might be assigned a different word. For instance, we might say that 'man' has not one meaning but several, one of which would have one definition, viz. 'two-footed animal', while there might be also several other definitions if only they were limited in number; for a peculiar name might be assigned to each of the definitions. If, however, they were not limited but one were to say that the word has an infinite number of meanings, obviously reasoning would be impossible; for not to have one meaning is to have no meaning, and if words have no meaning our reasoning with one another, and indeed with ourselves, has been annihilated; for it is impossible to think of anything if we do not think of one thing; but if this is possible, one name might be assigned to this thing.)

"Let it be assumed then, as was said at the beginning, that the name has a meaning and has one meaning; it is impossible, then, that 'being a man' should mean precisely 'not being a man', if 'man' not only signifies something about one subject but also has one significance (for we do not identify 'having one significance' with 'signifying something about one subject', since on that assumption even 'musical' and 'white' and 'man' would have had one significance, so that all things would have been one; for they would all have had the same significance).

"And it will not be possible to be and not to be the same thing, except in virtue of an ambiguity, just as if one whom we call 'man', others were to call 'not-man'; but the point in question is not this, whether the same thing can at the same time be and not be a man in name, but whether it can in fact. Now if 'man' and 'not-man' mean nothing different, obviously 'not being a man' will mean nothing different from 'being a man'; so that 'being a man' will be 'not being a man'; for they will be one. For being one means this-being related as 'raiment' and 'dress' are, if their definition is one. And if 'being a man' and 'being a not-man' are to be one, they must mean one thing. But it was shown earlier' that they mean different things.-Therefore, if it is true to say of anything that it is a man, it must be a two-footed animal (for this was what 'man' meant); and if this is necessary, it is impossible that the same thing should not at that time be a two-footed animal; for this is what 'being necessary' means-that it is impossible for the thing not to be. It is, then, impossible that it should be at the same time true to say the same thing is a man and is not a man.

"The same account holds good with regard to 'not being a man', for 'being a man' and 'being a not-man' mean different things, since even 'being white' and 'being a man' are different; for the former terms are much more different so that they must a fortiori mean different things. And if any one says that 'white' means one and the same thing as 'man', again we shall say the same as what was said before, that it would follow that all things are one, and not only opposites. But if this is impossible, then what we have maintained will follow, if our opponent will only answer our question.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Evans 06 Okt 2012, 07:29

For all del, jeg mener ikke at kvantefysikken har motbevist identitetsloven, men poenget til Carl er vel at den er mer empirisk etterprøvbar. Nå har enkelte fysikere kommet til den konklusjonen; altså at identitetsloven ikke gjelder på kvantenivå. Det jeg tviler sterkt på er at de samme forskerne noen gang ville tolket noen resultater som "hmmm, det ser jaggu ut som at virkeligheten ikke eksisterer likevel, gitt".
Evans
 
Innlegg: 142
Registrert: 05 Sep 2005, 10:19

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg hytteteppe 06 Okt 2012, 11:35

Er identitetsloven identitetsloven?
Brukerens avatar
hytteteppe
 
Innlegg: 368
Registrert: 26 Jan 2009, 17:00

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 07 Okt 2012, 06:23

Evans skrev:F...men poenget til Carl er vel at den er mer empirisk etterprøvbar. ....


Den er egentlig ikke det, den må enten forutsettes eller ikke forutsettes for alt man sier og tenker og gjør.

Aksiomer kan ikke bevises, de er forutsetninger for bevis.

Det er også det samme med de andre aksiomene: la oss ta for oss en en solipsist (en som mener at det kun er ham selv som eksisterer og at alt han "opplever" kun er forestillinger i hans egen bevissthet (og altså ikke på noe vis er bygget på erfaringer fra noe som er observert eller erfart)) - hvordan skal man overbevise ham om at "existence exist", hvordan skal man få ham til å "etterprøve" eksistens-aksiomet ?
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg carl 11 Okt 2012, 08:20

Onarki skrev:Håper dette hjelper litt.

Takk, det hjalp ja!

Vegard Martinsen skrev:
Evans skrev:F...men poenget til Carl er vel at den er mer empirisk etterprøvbar. ....
Det er også det samme med de andre aksiomene: la oss ta for oss en en solipsist (en som mener at det kun er ham selv som eksisterer og at alt han "opplever" kun er forestillinger i hans egen bevissthet (og altså ikke på noe vis er bygget på erfaringer fra noe som er observert eller erfart)) - hvordan skal man overbevise ham om at "existence exist", hvordan skal man få ham til å "etterprøve" eksistens-aksiomet ?

Bør det ikke holde å påpeke at han har en opplevelse? Uten eksistens - ingen opplevelse.
carl
 
Innlegg: 109
Registrert: 02 Des 2010, 16:02

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg Vegard Martinsen 11 Okt 2012, 08:23

carl skrev: ...Bør det ikke holde å påpeke at han har en opplevelse? Uten eksistens - ingen opplevelse.



Han opplever noe, men han vil ikke gå med på at dette viser eksistens utenfor hans bevissthet; han mener jo at alt skjer kun i hans bevissthet.
Vegard Martinsen
 
Innlegg: 7867
Registrert: 07 Sep 2003, 12:07

Re: Er identitetsloven virkelig et aksiom?

Innlegg carl 11 Okt 2012, 08:38

For å dra det litt videre til fysikken igjen, dersom tolkningene av kvantefysiske eksperimentresultater er feil, hvordan kan da teknologier basert på kvantefysikk fungere? Eksempelvis laser og kvantedatamaskiner.

Det får meg til å tenke på Ptolemaisk astronomi hvor jorden var plassert i sentrum av universet og planetene beveget seg rundt jorden og i tillegg beveget seg i episykler innenfor hver sin bane. Med denne teorien kunne man visstnok greit forutsi planetenes baner og posisjon til en viss grad, men vi vet jo nå hvor riv ruskende gal den var som en forklaring på hvordan virkeligheten faktisk fungerer. Med ligningene i kvantefysikken er det vel tilsvarende ikke mulig å gi mer enn et estimat av hvor en partikkel befinner seg. Burde det her fysikerne ha lært av Ptolemais feil før de trakk sine konklusjoner?
carl
 
Innlegg: 109
Registrert: 02 Des 2010, 16:02

Neste

Gå til Grunnleggende ideer

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 2 gjester

cron