Jeg glemte å legge til et bevis for at bobler kan oppstå selv med stor produktivitetsøkning i en periode.
Tesen til Richard Salsman i hans avhandling om The Great Depression er at det ikke var noen boble som sprakk i 1929. Det var ikke feilallokering av ressurser og et overpriset marked, og begrunnelsen hans for dette er at
produktiviteten økte gjennom hele 1920-tallet. Aksjene hadde ikke særlig høye Price/Earnings-verdier og produktivitetsøkningen matchet kursstigningen. På overflaten høres dette helt riktig ut og det er nok også derfor så mange objektivister avviser bobleteoriene. Jeg selv ble temmelig overbevist da jeg hørte dette argumentet første gang, MEN det holder ikke mål og nå skal jeg vise hvorfor:
Sett nå at en bonde har et stort lager med såkorn. Han kan midlertidig øke utsalget sitt av korn (til en lavere pris) ved å selge såkornet sitt. På grunn av det billige kornet investerer kanskje bakeren i et nytt bakeri for å produsere brød mer effektivt, og dermed få ned kostnadene på brød. Tilsynelatende har nå altså produktiviteten altså økt på grunn av en reell teknologisk utvikling: en ny bakerovn. Men dette varer bare til bonden har brukt opp alt såkornet sitt. Da faller tilbudet av korn dramatisk og prisen på korn stiger tilsvarende dramatisk. Resultatet er nå at til tross for fancy ny bakerovn blir brødene DYRERE på grunn av økte kornkostnader. Med andre ord, produktiviteten faller over hele linjen, inkludert hos bakeren. Med de høye prisene på korn viser det seg nå at det ikke finnes et markedsgrunnlag for slike fancy brød laget i store volum og dermed går bakeren konkurs. Produktivitetsøkningen var altså reell, men kun midlertidig og derfor helt ubrukelig fordi den kom på feil sted i økonomien. Den underliggende kornproduksjonen var ikke god/stor/produktiv nok til å opprettholde en slik volumproduksjon av brød.
Dette var et enkelt eksempel. La meg nå bruke et litt mer komplisert, men mer reelt eksempel fra virkeligheten:
Jeg regner med at alle her kjenner til Peak Oil-teorien. Den bør være relativt ukontroversiell. Den sier simpelthen at når man leter og utvinner olje fra jorden så fort man klarer (dvs. eksponensiell forbruksvekst) vil det være en produksjons-TOPP når halvparten av all olje er utvinnet. Utvinningsraten følger noenlunde enn Bell-kurve. Ekspertene er uenig om NÅR toppen nås, men det er ukontroversielt AT man når den. I første halvdel av kurven er olje billig. I andre halvdel er olje dyr, og den blir stadig dyrere og dyrere å finne og utvinne.
La oss nå anta at det finnes statlige ordninger (feks. kronisk inflasjon og høye skatter på produktiv virksomhet) som gir markedet feil incentiver til å prioritere forbruk fremfor investeringer. Hva er konsekvensen av dette? Jo, i første halvdel av olje-kurven når oljen er billig og lett tilgjengelig bruker folk pengene sine (og indirekte dermed oljen) på klær, fine biler etc. I denne fasen vil det investeres veldig mye i *forbruks*-industrier, og produktiviteten vil derfor øke kraftig i disse industriene. Med andre ord, siden folk etterspør klær, mobiltelefoner og biler vil det investeres mye i å forbedre teknologien for produksjon av disse. Pizza-leveranser, feks., kan gjøres mer produktivt ved at man i stedet for å sykle til kunden med pizzaen nå tar i bruk en bil. Siden bensinen er billig medfører dette en produktivitetsøkning.
Men hva skjer så når man kommer over toppen av oljeproduksjonen? Fra og med da synker produksjonen og som følge av dette øker prisen på olje raskt. (ikke ulikt det som skjedde rett før kræsjet i 2008) Hva skjer da med alle industriene som er avhengig av olje? Jo, PRODUKTIVITETEN BEGYNNER DA Å FALLE KRAFTIG. I forkant av finanskrisen økte matvareprisene kraftig, delvis på grunn av høy oljepris (som dermed gir høyere matvareproduksjonskostnader) og delvis på grunn av det statlig subsidierte biodiesel-flåseriet (som dermed reduserer mengden mat som produseres). Alle råvarene begynte å stige i pris fordi olje er en ekstremt viktig komponent i utvinningen av råvarer. Derfor steg prisen på jern, kopper, uran. Alle priser begynte å stige, og alt dette kan i hovedsak spores tilbake til at oljeprisen steg.
Vel, da har vi altså følgende konklusjon: dette kraftige fallet i produktivitet kunne vært unngått HVIS man i stedet for å investere i mer produktive måter å lage T-skjorter, mobiltelefoner og andre forbruksvarer hadde brukt litt mer penger på produsere billigere energi, gjerne fra andre kilder enn olje. Siden statlige inngrep i økonomien forhindret denne nødvendige investeringen å finne sted medførte peak oil en forbruksboble. Det var mulig å oppnå midlertidig økning i produktivitet i forbrukssektorene fordi man hadde rikelig tilgang på billig energi, men straks man var over produksjonstoppen var ikke dette lenger tilfelle. Da falt produktiviteten dramatisk. Dette er et prakteksempel på en ekte og uomtvistelig boble.
Til opplysning: ekspertene varierer å anslå peak oil til en plass mellom 2004 og 2020. Konsensus ligger nå rundt 2012. Jeg heller i retning av at vi reelt sett nådde toppen i perioden 2004-2008 fordi oljeprisen steg kraftig i denne perioden uten at man klarte å øke oljeproduksjonen til tross for iherdig investering og innsats fra investorer. Men finanskrisen satte en midlertidig pauseknapp på peak oil. Oljeforbruket sank og dermed sank prisen på olje også. Straks vi får i gang noe som minner om en recovery vil oljeprisen på nytt fyke til værs fordi det ikke finnes mer kapasitet til økt oljeproduksjon igjen.
http://www.energybulletin.net/node/52644