Jeg har makroøkonomi i år, og til min store fortvilelse sto «Finanskriser og depresjonsøkonomi - og hva kan gjøres med finanskriser» av Paul Krugman på pensumlisten.

I misnøye møtte jeg opp til første forelesning, hvorpå foreleser begynner å fortelle om finanskrisen og gjeldsproblemene vi ser i dag. Til min store overraskelse, forteller han om amerikanske myndighetenes rolle gjennom Fannie og Freddy, samt. lave renter fra den amerikanske sentralbanken, som viktige årsaker til krisen i 08. Videre forteller han at gjeldsproblemene vi ser i dag, er et resultat av feilslått statlig intervensjon som svar på frosne kredittmarkeder og råtne boliglån. Han forsvarte imidlertid disse reaksjonene med keynesianske argumenter, og forklarte videre problemene i dag med en for kraftig reaksjon. Med andre ord ikke helt villig til å innse at finanskrisen i 08 var et resultat av velferdspolitikk i utgangspunktet, og at gjeldskrisen vi ser nå er rotfestet i akkurat samme grunnlag, bare verre. Sub-primelånene var jo bare et symptom på elendig planøkonomisk styring, ikke hovedgrunn til krisen!
Dog, poengterte at det også "fantes et annet syn", nemlig at myndighetene skulle sett på at alt kollapset, slik at man fikk en opprensking i feilallokeringene. Han sa at han hadde sansen for deler av argumentasjonen, men at resultatet av dette ville blitt for fatalt til å la ting gå sin gang.
I tillegg var han usikker på om boken til Krugman ville være aktuell. "Vi får se om vi får tid til den", sa han nølende!
Kanskje mikrotimene ikke blir den lidelsen jeg hadde forutsett likevel? Virker jo som om denne foreleseren ser svakheter i keynesiansk politikk, og at keynesdronen Krugman er uaktuell. Gledelig var det uansett å få et litt nyansert syn på ting, til en forandring
