Såkalte barnevern - testen for liberalistisk vilje

[Arild Holta]

"Barnevern"
Det er få som klarer å stå oppreiste imot et stadig mer omfattende kontrollaparat som krever å få komme inn i hjemmene. Nemlig det såkalte barnevernet.

Kontinuerlig legges listen lavere for det såkalte barnevernets "rett" til å trenge inn i hjem.


1 a) Er det til det beste for barna at makten trenger inn i flere og flere hjem?
1 b) Er det et symptom på manglende liberalisme?
1 c) Er det et symptom på at samfunnet forkaster familien?

2) Eller har "barnevernet" rett i at vi har en dramatisk økning i
a. dårlige foreldre generelt?
b. foreldre med psykiske problemer som nedsetter omsorgsevnen?

Er det kontrollsamfunnet som finner en mulighet i retorikken rundt "barnas beste"?

Det er ingen ting som tyder på at foreldre blir veldig mye dårliger.

Kort sagt: Barnevernet er en fascistisk organisasjon som bygger på at samfunnet undergraver individenes rettigheter til privatliv. Videre bygger det på ekstremfeminismens og 68er-generasjonens angrep på familien.

Det er altså ideologi som driver frem barnevernet. En ideologi pressen for det meste deler og derfor gir gratis reklame for. Det er ikke reelle behov som driver frem barnevernet.

Det er lenge siden barnevernet var stort nok for reelle behov.

[Arild Holta]

Både Fremskritspartiet, Demokratene og Kristent Samlingsparti ønsker inskrenkninger i barnevernets makt.

DLF sover og har ikke oppdaget barnevernets overgrep mot familiene.

1.) I følge DLF er det rettferdig med forskjeller i samfunnet.
Skal da barna stjeles fra de fattige og svake og plasseres i sossoefamilier?

2.) Tilhører barna mor og far?

3.) Med hvilken "rett" kan en stat stjele barna?

4.) På hvilke kriterier skal barn eventuelt kunne stjeles fra foreldrene?
a) Holder det med dagens subjektive vås hvor en psykolog (gjerne statens/kommunens anerkjente...) hevder en ting og en annen noe annet.
b) Holder det med dagens subjektive vitneførsel hvor vitner i konflikt med foreldrene brukes som "bevis" eller tilforlatelige vitner (gjerne - mulig ubevisst - fordi de er offentlig ansatte...)?

Jeg vil tro det er en del prinsipper i nåværende praksis som bryter med objektivismens og DLF's tenkning. Videre TROR jeg prinsipper bak objektivismen kan være bedre for familien enn dagens subjektive barnevernsideologier.

Er DLF for feige til å gripe tak i problemstillingene eller skyldes det kun mangel på tid til å sette seg inn i problematikken?

[Arild Holta]

Fikk litt støtte fra antipsykopaten Edvin Vik når dette ble diskutert på deres forum.

Videre virker liberalister flest til å reagere mer enn andre på barnevernet.

DLF er imidlertid ganske stumme.

[Raymond Thorsen]

Både Fremskritspartiet, Demokratene og Kristent Samlingsparti ønsker inskrenkninger i barnevernets makt.

DLF sover og har ikke oppdaget barnevernets overgrep mot familiene.

1.) I følge DLF er det rettferdig med forskjeller i samfunnet.
Skal da barna stjeles fra de fattige og svake og plasseres i sossoefamilier?

2.) Tilhører barna mor og far?

3.) Med hvilken "rett" kan en stat stjele barna?

4.) På hvilke kriterier skal barn eventuelt kunne stjeles fra foreldrene?
a) Holder det med dagens subjektive vås hvor en psykolog (gjerne statens/kommunens anerkjente...) hevder en ting og en annen noe annet.
b) Holder det med dagens subjektive vitneførsel hvor vitner i konflikt med foreldrene brukes som "bevis" eller tilforlatelige vitner (gjerne - mulig ubevisst - fordi de er offentlig ansatte...)?

Jeg vil tro det er en del prinsipper i nåværende praksis som bryter med objektivismens og DLF's tenkning. Videre TROR jeg prinsipper bak objektivismen kan være bedre for familien enn dagens subjektive barnevernsideologier.

Er DLF for feige til å gripe tak i problemstillingene eller skyldes det kun mangel på tid til å sette seg inn i problematikken?

1.) Å vokse opp i trange kår betyr ikke automatisk at barnas rettigheter blir brutt.
2.) Ingen mennesker kan tilhøre et annet. Foreldrene er dog ansvarlige for barnets oppvekst.
3.) Statens eneste oppgave er å beskytte individenes rettigheter, dette gjelder også barnas rettigheter. All statlig innblanding, må ankres i rettighetsbrudd.
4.) Staten bør ha et barnevern der objektive fakta er grunnlag for alle beslutninger.


Raymond Thorsen

[Vegard Martinsen]

Enig med Raymond, men la meg også si at disse sakene er kompliserte, og at det som skrives i pressen som regel ikke er hele sannheten.

Det er velkjent at pressen vinkler saker for å selge aviser. I denne type saker betyr dette at de slår stort opp at noen (i følge dem selv) er urettferdig behandlet av barnevernet, og så får den rammede anledning til å stå frem i avisen med sin versjon av historien, og vedkommende forblir uimotsagt fordi de som behandler saken i barnevernet har tausethsplikt.

Hvis man ikke legger stort arbeid med i å sette seg inn i disse sakene så har man kun avisene å basere seg på, og det som står i avisene vet vi jo er svært upålitelig. Da er det kanskje best å si lite om dette.

[Vegard Martinsen]

1.) I følge DLF er det rettferdig med forskjeller i samfunnet.

Det som er rettferdig er frihet, og siden mennesker er forskjellige vil dette opplagt resultere i forskjeller.

Skal da barna stjeles fra de fattige og svake og plasseres i sossoefamilier?

Dette spørsmålet kan ikke være alvorlig ment.

La meg dog si at jeg har et inntrykk av at folk på Østkanten i Oslo tar seg bedre av sine barn enn folk på Vestkanten.

[Vegard Martinsen]

La meg også nevne at vi 15/2-05 publiserte en kommentar som kan være relevant i denne debatten.

http://dlf.info/arkiv/001128.html


Overgrep mot barn

Dessverre er det en del barn som ikke kan bli oppdratt av sine foreldre. Foreldrene kan ha ulike typer problemer som innebærer at de ikke kan fungere som gode omsorgspersoner. I slike tilfeller bør først og fremst andre i familien få anledning til å ta seg av barna – onkler, tanter, besteforeldre.

Dessverre er det slik at staten, som tar seg av slike saker, idag er preget av en ideologi som ikke ser med særlig blide øyne på familien som institusjon. Derfor vil den ofte ikke la slektninger ta seg av barna: Vi sakser fra en artikkel i Aftenposten i går.

Til tross for at det er innført regler om at nær familie skal prioriteres i slike saker, så blir familien forbigått: ”I 2003 kom forskriften om fosterhjem som pålegger barnevernet å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterforeldre. Barnvernet har plikt til å kartlegge muligheten av en slik plassering.” Men dette fungerer ikke i praksis. Mange besteforeldre føler seg motarbeidet av barnevernet. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2003 viser at ett av fem barnevernsbarn plasseres i fosterhjem i slekt.

Vi er overbevist om at besteforeldre, hvis de ikke er for gamle, i praktisk talt alle tilfeller er bedre som fosterforeldre enn voksne som barnet ikke kjenner. DLF mener at det er barnets behov og ønsker som det bør legges størst vekt på, og vi er som sagt overbevist om at dersom foreldrene ikke kan ta seg av sitt barn, så er det besteforeldrene eller andre nære slektninger som bør overta omsorgen for barnet.

Den sosialdemokratiske politikken som er blitt ført i Norge i de siste tiår har hatt som resultat at familiene er blitt svekket. Småbarnsmødre er nærmest blitt jaget ut av hjemmet og bort fra barnets oppvekst; politikken har gått ut å at det ikke er familien, men ”samfunnet” som bør oppdra barn. Dette er skjedd gjenom mange ulike tiltak: alt fra sterkt subsidierte barnhaver til støtte til de kvinner som skaffer seg barn uten å dele oppdragelsen av barnet med barnefaren. Det er den samme politikken som kommer til uttrykk i det som har skjedd med fosterhjem: familien skal nedprioriteres.

Etter vårt syn er det kun en solid familie med to foreldre som gir det beste oppvekstmiljø for barn. Dagens mange oppsplittede familier og deltidsfamiler vil medføre svært mange negative resultater for de barn som oppdras: alt fra økende kriminalitet til dårlige skoleresultater til økende behov for psykiatrisk behandling av barn. Så den utvikling som nå skjer blant barn og unge er ikke overraskende for oss. Men det verste er selvsagt alle de barn som kommer dårlig ut i livet fordi de ikke vokser opp under omsorg av slektninger som virkelig er glade i barnet. Dette er etter vårt syn ikke annet enn overgrep mot barn.

[Arild Holta]

og vedkommende forblir uimotsagt fordi de som behandler saken i barnevernet har tausethsplikt.

Sakspapirene når det gjelder hva barnevernet mener er galt blir levert partene og/eller advokatene. Pressen får altså tilgang til barnevernets versjon via den som er tiltalt av barnevernet.

Det er altså en ofte gjenntatt myte som barnevernet bruker at de ikke får komme frem med sin side grunnet taushetsplikt.

Når til og med objektivister og liberalister er blitt bedradt med dette, så indikerer det maktforskjellen mellom svake familier kontra kjempen og pressgruppen barnevern.

Disse svake familiene har ikke LO's hjelp. Ikke blir de bakket opp av kommunens ledelse (barnevernets arbeidsgivere). Rettsaparatet og psykologene går ut fra at noe er galt hos familien siden barnevernet er på dem.

Familier flest har ikke en mulighet mot overmakten!

Her har liberalistene en en jobb å gjøre for å rette opp en grov ikke-liberalistisk feil i vårt samfunn.

[Arild Holta]

Skal da barna stjeles fra de fattige og svake og plasseres i sossoefamilier?

Dette spørsmålet kan ikke være alvorlig ment.

La meg dog si at jeg har et inntrykk av at folk på Østkanten i Oslo tar seg bedre av sine barn enn folk på Vestkanten.

Per i dag er fattige mye mer utsatte enn rike.
Om fattige pendler mye og det blir skoleskifting og flytting, så bruker barnevernet dette.
Om stortingsrepresentanter, karrieremennesker, advokater etc gjør tilsvarende, får de barnevernspedagogenes klapp på skulderen.

Jeg vil utfordre dere til å sette dere grundig inn i problemstillingene. Dere vil bli sjokkert når dere går bak tallene, retorikken og maktens tale.

En tankevekker for min motdebattant:
Hvorfor er det en overopphoping av sosialister OG kristne i barnevernet? Hva gjør dette med barnevernets tenkning?

[Arild Holta]

Dessverre er det en del barn som ikke kan bli oppdratt av sine foreldre.

Finner det litt feigt eller uvitende å plassere den settningen øverst. Ellers var det veldig mye bra i ditt siste innlegg!

I denne sammenhangen er ikke "uvitende" noen skam. Den ene parten er nemlig fullstendig overkjørt av det venstrevridde og autoritære barnevernet og dets støtespillere i pressen. Pressen er nesten like venstrevridd...

Skolesystemet i Norge er også på venstresiden. Da er spørsmålene:
Hva gjør det med forskningen? Hva blir prioritert? Blir individenes rett relatert til familien nedprioritert?

Uten makten (barnevernet) på sin side, uten pressen på sin side og uten skolesystem og forskningen på sin side SÅ HAR IKKE DE SVAKE FAMILIENE NOEN MULIGHETER OVERFOR OVERMAKTEN.

Problemet er av ikke-liberalistisk art. Altså: De liberalistiske partiene har en jobb å gjøre. En viktig del av dette er de aristoteliske verdier (jrf din filosofibok jeg går gjennom for andre gang), objektivismens og liberalismens familieverdier. Barnevernsofrene lir fordi dette blir undergravet i vårt samfunn av autoritære kollektive krefter og pressgrupper.

[Vegard Martinsen]

Dessverre er det en del barn som ikke kan bli oppdratt av sine foreldre.

Finner det litt feigt eller uvitende å plassere den settningen øverst.

Det er vel noe freidig å beskylde oss for å være feige, men mitt syn er at de fleste barn har det bra sammen med sine foreldre (selv om barn bør vokse opp hjemme med en av sine foreldre tilstede, og ikke i barnehave, og mange foreldre svikter her).

[Arild Holta]

Dessverre er det en del barn som ikke kan bli oppdratt av sine foreldre.

Finner det litt feigt eller uvitende å plassere den settningen øverst.

Det er vel noe freidig å beskylde oss for å være feige, men mitt syn er at de fleste barn har det bra sammen med sine foreldre (selv om barn bør vokse opp hjemme med en av sine foreldre tilstede, og ikke i barnehave, og mange foreldre svikter her).

Joda, å stå på for objektivisme i venstrevridde og stadig mer autoritære Norge er nok et uttrykk for mot. Ikke minst med tanke på det utrolige verdensmestersyndromet som er blitt påprakket den norske folkesjel.

"Slik vi tror, mener og vil er det beste eller eneste rette. Alt annet er dumt."

Vi som kjemper mot alle overgrepene i barnevernet møter jo dette og fornektelse av virkligheten hele tiden.

Som kristen har jeg også møtt virklighetsfornektelse hele livet når det gjelder fenomener som ikke kan forklares - helbredelser, bønnesvar, utalelser om andres liv om ting man ikke kan vite, etter-døden-opplevelser etc etc. I Ill.Vit. var det en reportasje om hvordan saker og ting begynte å flyve gjennom rommet når en person ble sint. Videre ble det gjort vitenskapelige undersøkelser på tankekraft i laboratorier.

Det finnes altså noe "mer". På dette feltet er det imidlertid endringer i holdningene.

Når man opplever bønnesvar og mer av dette "mer" når man snakker (ber) til det man antar står bak. Da konkluderer man at det finnes en intelligens bak. Dette har man kalt Gud i tusenvis av år.

Vil man tolke fenomenene på en annen måte så står man fritt til det.

1. Det finnes noe mer.
2. Det virker til å være en intelligens bak noe av dette "mer".
3. Det er naturlig og menneskelig å tolke at dette er forårsaket av en Gud.
4. Gud kan ikke motbevises.

Altså er fullt legitimt og ikke virklighetsfornektende å tro på Gud. Å ikke tro på en personifisert "greie" bak dette noe "mer" er ofte helseskadelig. Mennesker med en sunn tro opplever jo både helbredelser, mer glede, større framtidstro etc.

Problemet oppstår når det man tror kan klart dokumenteres på en annen måte. Det er her platonismen og dumheten kommer inn.

Ellers er det fullt mulig å kombinere en aristotelisk tenkning med gudstro.

[Vegard Martinsen]

Ellers er det fullt mulig å kombinere en aristotelisk tenkning med gudstro.

Nei, det er det ikke. Rasjonalitet og gudstro er uforenlige. Men dette diskuterer vi i en annen tråd: viewtopic.php?t=1088

[simon]

Det er et litt lunknet engasjement for barnevern i DLF, ja, av flere grunner.

Det er delvis vanskelig å vite hva som er sannheten i konkrete saker. Jeg kjenner selv en sak fra egen familie, der barnevernet gjorde helt rett. Tilsv. har det forekommet meget gripende historier i avisene, som har vært forvrengte (basert på kjennskap via nære bekjente).

Deretter er slike overgrep (som det er mange av) ikke så meget politiske saker, som administrativ/rettsikkerhetsskandaler. DLF er ikke i maktposisjon, og velger å ikke prioritere saker vi ikke har mulighet å påvirke .

[Roar]

AH:

Det er altså en ofte gjenntatt myte som barnevernet bruker at de ikke får komme frem med sin side grunnet taushetsplikt.

Nei det tror jeg ikke nødvendigvis stemmer, alle som har jobbet med mennesker i kraft av salg, markedsføring, service eller omsorg vet at mennesker har en unik evne til å fordreie og selektivt utvelge faktaene slik at de passer dem selv bedre.

Men det kunne kanskje åpnes for at barnevernet og andre institusjoner kunne gis rett til å offentliggjøre sin sak dersom foreldrene valgte å føre sin sak gjennom VG og Dagbladet. Dersom foreldrene mener seg urettferdig behandlet, skulle ikke en slik offentliggjøring være noe stort problem?