Massive Multiplayer Online Spill, hvorfor spiller så mange?

[Raymond Thorsen]

Tema: MMO (Massive Multiplayer Online)

Fakta: World of Warcraft har over 10 millioner spillere på verdensbasis.

Spørsmål:
Hvorfor er det slik at over dobbelte av Norges befolkning bruker mye tid på dette?
Er det en sammenheng mellom graden av frihet i samfunnet og antall dataspillere?


Dette er for meg veldig interessante spørsmål.


Raymond Thorsen

[Raymond Thorsen]

Jeg ser det slik at handlinger bygger på verdier.
Hvilke verdier har dagens ungdom?

Hvorfor søker ungdommen verdiene sine i dataspill?

[Hauk]

Et veldig godt spørsmål, og jeg føler at jeg burde ha et slags svar ettersom jeg har brukt 3500 timer av de siste to årene mine på et slikt spill (Guild Wars, mye bedre enn WoW og uten månedlige utgifter)(hvis du liker WoW, ignorer den parantesen, jeg er lei av den diskusjonen)

Jeg tror det finnes flere grunner til at folk kaster bort så utrolig mye tid på noe som gir dem så lite "ekte" verdier. Mange bruker det nok som alternativ til sosialisering, for det er veldig vanskelig for mange å finne på ting med "virkelige" mennesker i det virkelige liv, men en enda viktigere grunn tror jeg er virkelighetsflukt. Det er liten tvil om at den virkelige verden er svert langt fra det tenkende unge mennesker (ofte referert til som "nerder") vil leve i, og istedet for å komme til bunns i problemene velger mange heller å isolere seg i en verden som er slik de drømmer om.

Jeg tror helt klart mer frihet, og dermed større mulighet til å realisere drømmer i den virkelige verden ville gi folk et langt sunnere forhold til Online-spill, de vil nok alltid fungere som en sosial komunikasjonskanal, men når det blir 4+ timer hver eneste dag i gjennomsnitt (som jeg kjenner "personlig" (hvis man godtar at man kan kjenne en person personli uten å vite hans/hennes virkelige navn og/eller utseende) flere hundre eksempler på) er det klart at det går utover det virkelige liv.

Jeg vet jeg skriver ganske rotete, men håper det er sånn nogenlunde forståelig ihvertfall... hvis ikke er det bare å spørre

[Hauk]

JMartins:
Jeg tror nok helt klart den typen du beskriver finnes, jeg "kjenner" en person i GW som skaffa seg jobb som nattevakt på et lager fordi da kunne han sitte oppe hele natta og spille. Men det finnes også de som spiller for å opprettholde sosiale nettverk (leg har hørt om bedrifter som samler seg om ett online-spill for å styrke team-building) man kan også lære mye om IT, spilldesign osv. og Dataspill er etter min mening uten tvil en kunstform. Men igjen: måtehold har aldri skadet noen...

[Per Anton Rønning]

Hvorfor søker ungdommen veriene sine i dataspill?

Velferdsstatens falske trygghetsillusjon gjør at man ikke føler noe press for aktivt å organisere sitt liv selv, slik at man skaffer seg et rimelig utkomme.
Man har alltid en sosial ordning å falle tilbake på, og når man kommer dit er det ingen som hever noen pekefinger og sier "selvforskyldt". Tvert imot, systemet lever av å ha klienter, hva skal sosionomhære gjøre uten klienter? Derfor kan man ta skrittet inn i den fantasiverdenen som spill representerer.
Hvorfor sette fokus på virkeligheten der det for alvor kan butte imot, når man kan skjerme seg mot den og heller kose seg med kule spill? Hvis man ikke "vinner" eller "når målet" i en omgang er det bare å starte på nytt igjen, nesten som en slags reinkarnasjon ser men ikke gjenfødes som insekt eller hund, men slik man var. På en måte er det som om tiden kommer igjen, man får blanke ark og fargestifter og kan rette opp alle feilene fra i går. Det er bare det at Alf Prøysen insisterte på at dette var i morgen, man kunne ikke gjennomleve dagen i dag flere enn en gang.

Men med spill kommer man ganske nært dette, selv om klokken går kan man gjenoppleve spilles innbildte virkelighet mange ganger før sengetid.

Jeg tror på at velferdsstaten som ide fører til en slik perversjon,
ungdommen degenerererer mentalt. La andre jobbe slik at jeg kan gi blaffen og leve et ansvarsfritt og irrasjonelt egoistisk liv.
Oppsummert: Jeg tror den verdi som fremmes er irrasjonell egoisme.

MVH
PAR

[Raymond Thorsen]

Ja, jeg er enig i det Per Anton skriver.

Det kan for meg virke som at antall dataspilte timer er omvendt proposjonal med ufriheten i samfunnet.

Det mer irrasjonelt et samfunn blir, jo lettere er det å gi opp å realisere verdiene sine ute i samfunnet, og i tillegg innehar da veldig mange en dårlig selvtillitt som følge av at de er oppfostret med feilaktig filosofi.

Slik jeg ser det, så vil dataspill-markedet gå gode tider i møte.


Raymond Thorsen

[Vegard Martinsen]

Ja, jeg er enig i det Per Anton skriver.

Det kan for meg virke som at antall dataspilte timer er omvendt proposjonal med ufriheten i samfunnet.

Det mer irrasjonelt et samfunn blir, jo lettere er det å gi opp å realisere verdiene sine ute i samfunnet, og i tillegg innehar da veldig mange en dårlig selvtillitt som følge av at de er oppfostret med feilaktig filosofi.

Slik jeg ser det, så vil dataspill-markedet gå gode tider i møte.

Raymond Thorsen

Ayn Rand poengterte akkurat dette tidlig på 70-tallet, og det spillet hun brukte om eksempel var sjakk, dvs. det hun skrev om var årsaken til sjakkens popularitet i det ufrie Sovjetunionen.

[Jan A. Skarstein]

Jeg har selv spillt, og fortsatt spiller WoW, men jeg har alltid passet på å prioritere studier, jobb og personlige forhold foran dataspill. Jeg har kommet meg greit gjennom videregående og første året av studiene mine mens jeg har spillt WoW. Det jeg egentlig lurer på er om MMO spill (eller dataspill generelt) er negative hobbyer/fritidssysler.

Jeg forstår kritikken at man blir plasert i en alternativ verden uten konsekvenser hvor man slipper å hanskes med personlige svakheter og utilstrekkligheter. Men jeg har alltid sett på dataspill som en erstatning til feks TV og film. Dere som ser på MMO/dataspill som irrasjonelle, ser dere på MMO spill som mer irrasjonelle fritidsaktiviter enn feks en typisk komiserie som går på TV eller en actionfilm på kino? Jeg har lest Vegard Martinsens bok "Frihet Likhet Brorskap" hvor Martinsen i kapitellet om USAs forfall ("Romerikets fall i reprise") går hardt ut mot nettop "mindless action" filmer og en del andre typer filmer/serier. Er all type underholdning som framstiller de gale ideene like negativ og irrasjonell også uansett hvilket mediaformat?

Som jeg nevnte i egynnelsen så spiller jeg WoW. Det jeg har intrykk av er at mange av de spiller er i omtrent samme situasjon som jeg er i. De har jobb, studier og kjærester/koner/ektemenn. Etter min mening så er ikke MMO noe mer eller mindre irrasjonelt enn feks TV titting hvis man husker å begrense seg (kanskje der de fleste har problemer?)

[Raymond Thorsen]

Jeg kan ikke se noe galt med dataspill som yrke eller rekreasjon.



Raymond Thorsen

[Lars-Erik Bruce]

Etter min mening så er ikke MMO noe mer eller mindre irrasjonelt enn feks TV titting hvis man husker å begrense seg (kanskje der de fleste har problemer?)

Det er slik jeg ser det to elementer som kan være irrasjonelle: Budskapet spillet sender (innholdet), og vanskelighet for å begrense seg. Jeg har aldri spillt MMO-spill før, så jeg vet ikke om budskapet her, men et problem jeg kan tenke meg er at alle medspillere skal utslette hverandre (på lag eller en og en). Det kan altså ikke være noe klart skille mellom godt og ondt, eller så må en av partene i en strid være definert som onde, og spillerne har vel da aktivt plassert seg i en slik posisjon? Dette synes jeg virker litt suspekt.

I andre spillsjangre har vi blant annet GTA hvor spilleren utelukkende er en ond forbryter. Her går spillet klart i mot rasjonelle verdier. Jeg skal allikevel ikke legge skjul på at jeg nettop har prøvd meg på denne spillserien med mye moro. Dog med et bevisst forhold til at jeg ikke godtar spillets budskap (om det er intendert noen). Denne holdningen tror jeg også de fleste andre spillere i bunn og grunn har.

På den annen side har vi altså vanskeligheten noen har for å begrense spillingen sin. Det finnes vel to grupper av disse (som jeg har identifisert): De som forlater jobb og sosialliv til fordel for spilling, og de som har en karriere som spiller. Jeg vil gjøre oppmerksom på at begge disse gruppene er forholdsvis små, jeg tror også her at de fleste som spiller vet å begrense spillbruken sin. Det er vel heller slik at det er de som blir fortapt i slike dataspill man hører mest om!

Summa summarum: Jeg er altså ikke så skeptisk til benyttelse av dataspill. Selv om det er mange spillere, tror jeg flesteparten av disse har et sunt forhold til spillet. Jeg ser poenget med at et ansvarsfratagende sosialdemokrati/velferdsstat, som fratar ethvert individ incentiver til egen produktivitet ved hjelp av beskatning, kan få flere til å oppsøke spillets verden for å føle seg til nytte her.

Dette er ikke noe rart: I WoW er det ikke slik at man må betale 50% av sine erfaringspoeng som skatt til noen stat, som blir fordelt på alle spillerne uavhengig av dyktighet. Jeg kan altså godt forstå at noen oppsøker et fiktivt verdievalueringssystem fremfor virkeligheten, som jo også er meget fiktiv på en helt annen - og urettferdig - måte. I tilfelle er ikke dette primært spillerenes feil i utgangspunktet, men velferdsstaten?

[Raymond Thorsen]

Lars-Erik Bruce:

Selv om det er mange spillere, tror jeg flesteparten av disse har et sunt forhold til spillet.

Jeg mistenker at andelen som flykter inn i dataspillene er mye større enn andelen som har en rasjonell tilnærming.





Raymond Thorsen

[Raymond Thorsen]

En ting til som dataspill har gående for seg: Interaktivitet.

I den virtuelle verden så er det mulig å følge irrasjonelle prinsipper fullt ut, og i tillegg bli 'belønnet' i form av 'happy ending'.

En form for interaktiv kunst.

Som selvfølgelig i alle spill jeg har sett er relativistisk, slik at alle som èn får sin egen 'happy ending'. Favne om flest mulig i en bisarr form for CSR med alle de negative langsiktige konsekvensene CSR innebærer.




Raymond Thorsen

[ehasl]

En rasjonell tilnærming til spill må innebære å skille fantasi fra virkelighet. Jeg synes dere viser for liten tro på folks evne til dette, nesten i en slik grad at det minner om determinisme. Spill er fantasi. Det skjønner de aller fleste.

Dere overdriver den politiske siden av det hele. Man vil flykte fra en liberalistisk virkelighet også, for å få "rett til å drepe". Det er jo i stor grad det spill handler om. Og det er gøy. Man kan spørre seg hvor dette "behovet" kommer fra. (Jeg føler det kanskje sterkere enn mange andre, men tror at for eksempel PAR kjenner seg igjen.) Men det må da ses på som et gode at denne "blodtørstigheten" tilfredsstilles på en fredelig måte.

Jeg er ellers enig i trygde-greiene, at noe er galt når folk kan sitte på trygd og spille WOW hele dagen.

[Raymond Thorsen]

Det opprinnelige spørsmålet står ubesvart:
"Hvorfor spiller så mange?"


-Vegard påpekte Ayn Rand´s kommentar om Russland og Sjakk.
-Resten her forsøker å forklare det med en form for flukt fra virkeligheten som oppleves ubehagelig.


Raymond

[ehasl]

I sjakk er man "fri" på den måten at det ved hvert trekk er veldig mange muligheter. Men målet er jo å sette motstanderenn i en situasjon hvor han er så ufri som mulig. Er det et godt budskap? Kanskje man skal erklære sort som ond og hvit som god, og så alltid heie på hvit?